Gidder `u?

Det er travle tider. Ukeblader og søte bilder på facebook kan oppmuntre til lune hjemmekvelder så mye de vil. Med stearinlys, pledd og bok. Kakao og kanelsnurrdager.

Bli`kke no`vøtt.

For det er foreldremøter på skolen og foreldremøter i idrettslaget. Det er avslutning på fotballen og oppstart på håndballen. Det er vennegrupper og kor. Danseoppvisning, møte i sameiet og kioskvakt på stadioen. Det er ballkommite, gløggservering og lotterier. Vi skal bære bøsser, bake kaker, maile klasselista og kjøre hit og dit. Du skal pakke vedkubber, signere ukeplaner og sy halloweenantrekk (herrigud vi kjøøøper da ikke sånt?) Det er dassruller og kakebokser nok til både gråt og latter.

Det er fryktelig mange oppgaver og det er stort sett; fryktelig frivillig for oss alle å gjøre dem. Det er fint lite å gjøre ved at folk ikke vil jobbe, utover å få dem til å føle seg utilstrekkelige, usolidariske og poengtere at «det er jo for barna våre da». Mobbe dem litt. Til alle som vi høre.

Så i disse travle tider snubler jeg til stadighet over uttrykket «gidder». Folk gidder ikke stille opp. Gidder ikke møte opp. Gidder ikke hjelpe til. Og det er kanskje sant. At det er mange som ikke gidder. Eller hva det nå er som gjør at folk ikke møter opp til stadighet.

Du skal ikke ha lest mange innlegg på en facebook-gruppe for folk med ME, for folk under fattigdomsgrensa eller for tidligere slagpasienter, for å forstå at slike oppgaver kan oppleves fullstendig uoverkommelige.

Noen ganger handler livet om å overleve sykehusdagen og komme seg hjem og gi barna en klem. Liggende. Noen ganger handler dagen om å pante flasker for å lage pannekaker til middag for barna. Hva er minst umulig for en mamma med sosialangst; si i fra om angsten eller stå i kiosken? Lese innbydelsen på et språk du ikke kan, eller ringe å gi beskjed på det samme språket?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett komiteer forsøke å løse dårlig oppmøte ved å lage ting mer avansert, spennende og interessant. Gi folk mer av det de ikke får til. Alternativt kan man svinge pisken litt og la dem som møter få fordeler. Ditt barn kom på dugnad, pengene er satt inn på ditt barns konto. I idrettslaget eller til klasseturen eller hva det måtte være.

Det er en sullion grunner til at folk ikke kan møte. Kanskje er kapasiteten sprengt, kanskje trenger familien å se hverandre akkurat nå. Ha en rolig kveld. Det er også lov. Noen er fulle, andre er syke. Noen jobber, andre sover. Noen var på en annen dugnad, andre har fått alle kommiteene i vranga.

Konklusjonen er den samme; det er ikke ungens feil.

Ungen har ikke valgt hverken travle, sjuke, fattige eller fulle foreldre. Ungen får ikke slept fattern på dugnad eller tvunget muttern til å bake «kake med fjorten biter, som ikke er sjokoladekake».  Det er ikke deres feil at foreldrene ikke strekker til og selvfølgelig vet barna at de ikke gjør det. De vet om dugnaden, arrangementet og at «alle andre er der».

Kanskje nettopp dette barnet hadde hatt godt av å få bli med?

I stedet for å la det gå sport i å spekulere og slenge med leppa, «samle inn mest mulig penger» eller lage ting så «spennende, nytt og bedre enn i fjor» så kanskje man kan sørge for å gjøre det så lett som mulig for folk å komme?

«Forbudet» mot utestengelse av barn, kan ikke gjelde bare mellom barn. La alle få delta. Uansett hvem som samlet inn penger til turen, hvem som bakte kaka og hvem som har med masse penger.

For?.hvis det er så enkelt og staselig å gå ei mil med ei bøsse for barn langt vekk, så ta ei kioskvakt for et barn i nærheten også da? Hvis det er så lett å donere 200kr for at dyr ikke skal bli pels, så doner 200kr til loddsalget på skolen også, kanskje pølsene koster en femmer neste 17.mai?

Veldig mange gjør veldig mye. Noen makter å trene et fotballag tre ganger i uka, år etter år, og det helt uten å få fortjenestemedalje. Halleluja for deres innsats for barna våre, jeg er evig takknemlig.

Forhåpentligvis blir livet langt, og det er altfor tidlig for noen av oss å gjøre opp regnskap. På både egne og andres vegne. Noen dager får man til mye, andre dager ikke en dritt. De fleste jeg kjenner har både svevd  på en sky og tatt med seg en spade ned i kjelleren. La oss få prisen ned. Ikke bare kronene for å få se barnet ditt spille i hallen, men hva det koster å duge som foreldre. Det er ingen av oss som klarer alt aleine hele tiden, så la oss ikke løpe rundt og gjøre oss til.

Det vi alle kan gjøre, det minste vi kan gjøre, syk som frisk, rik som fattig, med eller uten fritid og energi er? sagt så pent jeg bare kan?. å holde munn om du ikke har noe pent å si om andres «frivillige» innsats.

Gidder `u? Det er jo for barna våre?

Skrønene du skulle visst om før du kjøpte deg problemer

Vår og sommer er en god tid å få seg hund, eller rive seg i håret fra sidelinja. Hundefolket vil ikke ødelegge idyllen ved å si det, men noen kommer til å lure deg. Hvis du lar dem. Her er noen tanker som gjerne kan være innom hodet på vei til hunden.



 

 

 

 

 

 

 

 

Ofte leser man annonser om krevende hunder som trenger en erfaren eier eller stødig hånd. Veldig ofte er dette store hannhunder på 18mnder. Hunder kommer i sin andre pubertet på den alderen, og har du tatt på deg for mye, merker du det da. Sjelden handler det om syke eiere.

-Årsaken til at disse hendene som regel uteblir, er at de vet hva det koster å ta på seg en slik hund. Av arbeid og fritid, familien og naboen, dyr du har fra før og bekymringene du må bære. Med trusler om at hunden dør hvis ingen tar den, ender de ofte opp hos ferske hundeeiere eller folk med små barn, som sannsynligvis kommer til å trenge redning selv veldig snart.

Omplasseringsforeninger vil prøve å prakke på deg en av sine gamle travere som de aldri blir kvitt. Det er som regel en god grunn til det. De vil skrive dette som en god sjekke-tekst, hvor «aktiv» fort betyr spiser sofa og klatrer vegger når den ikke løper løs i skogen, og «skeptisk» betyr panisk redd med tennene ute til alt og alle.

I min tid med omplasseringsarbeid, møtte jeg mange hunder som ikke skulle vært der. Med nytt navn fordi de har vært mye i media. Hunder som skulle vært avlivet etter å ha skamfert store eller små. Vær forsiktig.

-Omplassering er en god greie, men personlig ville jeg nok styrt unna foreningene og aller helst kontaktet raseklubber eller en erfaren oppdretter. Sjekket om de sitter på hunder som skal omplasseres.

Mange hjerter banker for gatehunder og henter dem til Norge. For en gjennomsnitts hundeeier og dyrevenn, er det vanskelig å forstå at noen vil redde en hund på bekostning av andres hunder og viltet i landet. Mattilsynet og veterinærforeningen har vært ute gjentatte ganger og bedt folk slutte. Vi vil ikke ha rabies og hjerteorm.

Oppdrettere finnes i alle nyanser de også, og her kommer noen av skrønene:

«Blandingshunder er friskere enn andre hunder.»

-vås. Alle raser har sine risikoer med tanke på helse, og ved å blande to, kan du like gjerne ende opp med å få begge rasers bakside, som å slippe.

«Vi er mer opptatt av humør enn av utseende»

-alle gode oppdrettere er det. Nkk-registrert hund handler om at du har langt større mulighet til å få en frisk hund fordi slekta/linjene er dokumentert.

«Hva er vel bedre enn en røytefri førerhund, en doodle»

-vås. Det er langt mellom hver labrador som blir førerhund og puddel-blandinger er sjelden så røytefrie som hundehotell/valpefabrikker lover. Du har 400 raser å velge i mellom, det bør være mulig å finne en som passer i din familie, hvor du i tillegg kan forutsi mye om helse, størrelse og adferd.

«Dette kommer til å bli en rase og er anerkjent eller godkjent i alle andre land».

-som regel vås. Sjekk på sidene til FCI, det er mest sannsynlig en blandingshund. Hvis folk skal selge hunder de ikke kjenner helsehistorikken på, med stamtavler fra kjøkkenbordet, bør de i  det minste være ærlige om det og ikke flå valpekjøpere for valper som har kostet lite å produsere.

Ikke få deg hund fordi:

-den er søt

-den skulle avlives

-naboen har en sånn og den er så hyggelig og fin

Tips på veien:

Hundene har selvfølgelig sine personligheter, men en rase har sine særtrekk og er avlet fram for egenskapene sine. Ikke bli sint på en vakthund som vokter. Enkelt forklart; en dachs som bjeffer. En trekkhund løper. En bulldog er sta. En labrador er kåt og matglad. Osv. De gjør jobben sin, de er dachser og rottweilere, det er du som ikke har gjort din jobb i forkant hvis dette ikke er det du ville ha.

Google problemer og omplassering når du leser om raser, ikke bare rasebeskrivelser med bilder og annonser fra oppdrettere.

Hunder er av natur beskyttende og varsler ved fare. Med mindre du jobber med vakthold, trenger du ikke en skarp hund eller en rase hvor disse egenskapene er rasebeskrivelsen. Det kan bli for mye Møllers tran for de aller fleste.

Sørg for å vite at rasen er lov i Norge. Å hente en amstaff i Sverige er like risikabelt og straffbart som å hente en stor pytonslange. Eneste forskjell er at hundeeieren får sympati og hjelp, mens reptileieren blir stemplet som kriminell smugler. Dyret blir uansett avlivet pga eiers uforsiktighet.

Dyrehold gjør ikke nødvendigvis barn mer empatiske. Godt dyrehold av empatiske foreldre gjør det.

Vit at alle kan være uheldige, akkurat som ellers i livet kan du ha gjort alt rett, og allikevel få knust hjerte. Mens andre igjen gjør alt feil og lykkes. Oddsen for å lykkes er uansett større hvis du tar deg tid til å fylle ut kupongen. Lykke til og kos dere masse med planleggingen :) 

 


 

Feil bås og full monty

Det varer i generasjoner hvis du dummer deg ut her i bygda, sa en fyr til meg. Tror ikke han var morsom eller skummel, han sa det på måten man sier at du blir klissete på henda når isen smelter om sommeren. Intet mer, intet mindre. Det er hva det er, og her er man altså dust på livstid og vel så det. Litt som på nett med andre ord.

På veggen til mormor (en sånn med panel) stod det; «den som aldri gjør noen feil, gjør som regel ingenting». Men tilogmed navere vet at du ikke slipper unna med ingenting heller. Du er altså dømt til å ramle utpå. Dumme deg skikkelig ut. Men i stedet for å hoppe i det, står vi å lurker.

Tar på passe mye sminke, har grå og hvite hus og like sokker på beina. Skriver litt på facebook, men bare trygge og fine ting. Og bare i blant. Vi har jo et liv ved siden av. Ikke vil vi støte noen med lykken vår heller. Eller sorgen. Klart det blir ubehagelig. Ubehagelig for meg at jeg er ubehagelig for deg, og ubehagelig for alle som sitter og ser på.

Også syns vi det er trøblete å bli satt i båser. Spesielt hvis vi havner i feil bås. Så trøblete at vi linker det på statusen vår. Men det er alt. «Jeg liker ikke båser og kjenn meg før du dømmer».

Jeg skal være rask med å si at jeg er en av dem som sikkert setter deg i feil bås. Hvis du ser ut som ei and, går som ei and og høres ut som ei and, vil jeg tro du er ei and. Inntil du viser meg noe annet. Du er ikke lett å se igjennom der du står og lurker.

 

 

Jeg elsker når folk gjør det. Viser hvem de er og snur hele mitt inntrykk på hodet med en setning eller en rar lilla kjole med hjertelommer. Shit, ei kråke. Med flamingofjær og horn i panna.

Jeg liker ekte. Liker å lese om, snakke med og høre på ekte mennesker. Folk som har gått på trynet og folk som har fått til noe. Det behøver ikke engang være samme person eller fortalt i disney-rekkefølge. Folk som glemmer poenget sitt, men skravler i vei. Har meninger som får meg til å rødme og titte meg over skulderen. Som kjemper for ting jeg ikke ser poenget med. Folk. Som viser seg å ha skinnenede rene kjøkken når man har klatret igjennom rotet i gangen. Som lever stille i ei boble med egne grønnsaker og røde negler.

Men det krever mot å blotte seg når alle står i skyggen og ser på. Peker. Når man blir dust på livstid. Så mye mot kan være vanskelig å legge i noe så uviktig som å være seg selv. Være åpen, ekte og synlig. Hel. Trygg for seg selv og trygg for andre.

Dust på livstid. I generasjoner.

Har verden blitt så travel og inntrykkene så mange at vi må gjøre hverandre endimensjonale? Får vi bare en bås hver? En dustings hver? Hvordan skal vi få lært oss nye ting? Tilgitt hverandre? Enes om noe? Hvis det er så katastrofalt å ta feil? Hvis det blir så farlig å vise oss? På nett, på skolen og på kiwi?

Jeg har en plan.

Hvis ikke bare jeg...viser bare en farge, men hvis en haug med folk viser en haug med farger, så overlumpler vi systemet. Det blir kjempeknæsjt og ingen veit hvem som dumma seg ut. Så hva tror du? Kjør farger? Full blomst? Full monty?

 



 

 

Kleine kaker og andre monstre

Når sola skinner i vinduskarmen og veiavgifta gjør alt annet enn å male på kontoen, er det tid for foreldremøter på skolen. Like sikkert som gubbens surmuling over det, er bestillingen på noe å bite i. For et par år siden lærte jeg at hva man biter i, varierer veldig fra skole til skole. Der jeg tidligere var en av alle andre med hjemmebakt, var jeg plutselig hun nye som bader i fritid og har kanelsnurrer med. Kjempekleint. Etterpå ble det kjeks. Halleluja fra både bakstekona og han som får spise alle snurrene foran tvn.

Da eldstemann gikk på skolen var det nemlig kakekonkurranse på alle juletrefester og til 17.mai. Altfor mange stusslige kaker hadde blitt levert inn. Kjøpt på butikken. Kjeks. Toro-langpanner. Det kan man faktisk ikke ha noe av. Noen må ta ansvar for at alle får i seg litt anstendig kake igjennom året. Så det ble kakekonkurranse.

 



 

Hvis du nå tenker at «det hadde jeg ikke blitt med på», så var ikke dette noe du meldte deg på eller av. Neinei. Kjøkkenfolket signerte kakefatet ditt med navn da du leverte, også kunne gjestene stemme på kaka til fru Alfheim, mens de spiste kaka til Martinsen. Kjempekleint.

Jeg vant aldri. Ikke er jeg så god på kaker, og ikke for noe i verden ville jeg stå foran hele skolen med et dumt smil og takke. Så det har jeg altså ikke opplevd, men jeg er sikker på at det hadde vært kjempekleint.

Det er ganske rart at en gjeng med voksne ,som skal snakke i en time om sunne matpakker og ro i klasserommet, skal flagre til og fra stolene mens de dytter i seg kjeks og kaker. Ingen av mammaene rundt meg syns det er en strålende ide. Hverken baking på en travel onsdag, sukker til middag eller skravling med mat i munnen.

Men.

Denne bitingen er visst en viktig del av «det gode foreldremøtet» har jeg forstått. Både kommune, skole, fau og sikkert bygdas drosjesjåfør, jobber for å lage gode foreldremøter. Kaker inviterer til snakk mellom foreldrene. Nå er det ganske mye snakk på foreldremøtene til fotballen også, helt uten boller og brus, men hva vet jeg.

Man kan få  litt inntrykk av at det handler om hvor mye du bryr deg. «Jeg bryr meg så mye at jeg bakte et kunstverk av en familieoppskrift. Brukte hele natta». Kaka må tåle litt skryt. Og du skal jo bære den inn. Klønete det der, man vil helst bare slenge noe på bordet uten at folk stirrer, men det er ganske kjipt hvis folk tror du kom uten bite-shitten.

Det er hyggelig med kaker. Det er fint med skravling og foreldre som er venner. Det er viktig å bry seg.

Men.

Kanskje vi skal være så hyggelige at vi bryr oss om dem som syns det er vanskelig nok med foreldremøtet i seg selv? Kanskje vil en lavere terskel og mindre pes, gjøre skravlinga enklere? Kanskje flere foreldre vil være venner hvis det holdt å møte opp?

Slenger et forslag ut i luften; Hva tenker dere om lett folkens? Kan vi gjøre det lettere?

Mon tro om det finnes noen feite klassekasser eller fau-kontoer der ute som kan kjøpe kjeks av idrettslaget og sette det på et bord. Et par ganger i året. Slik at foreldre bare kan dukke opp. Sitte i jobbklær og gumle, mens de nikker til læreren og tekster barnevakta. En times tid, en onsdag kveld.

 



 

 

Photo via Visual Hunt

Photo via <a href="https://visualhunt.com/re/28a952">VisualHunt.com</a>

Sola skinner og jeg er så gla`, det er fordi jeg...

Å våkne til våte barnesko og mailer som sier jeg er dust, er ikke vanligvis min favoritt. Etter å ha heseblest meg på skolen med ski og staver, klær etter vær og da altså våte barnesko, møtte jeg en gammel mann.

Han syns verden var uvant. Nå som han har blitt alene.

Vi snakket litt om livets gang. Om alder. Levd liv. Og om å gjøre ting alene. Om å ha valgt å være to.

Før vi gikk hjem.

Jeg gikk hjem til sinte kommentarer på bloggen min. Fordi noen opplevde mitt (absolutt friske) innlegg om doodlefabrikk så støtene at de valgte å overgå meg sånn en til en. Det er jo ikke det festligste en gjør. Forsvare hvem man er og bli beskyldt for å ha sagt ting de merkeligste ting. Det er visst ikke arrogant, dømmende og frekt å fortelle andre at de er nettopp det. Med caps. Og utropstegn.

Det var fristende å slenge ut et kjempe-ditto.

Men perspektiv da folkens?

Her hos meg skinner sola i vinduskarmen og katta maler som bare det. I kveld kommer mannen min hjem etter en motorsykkeltur med gutta på granca, og jeg gleder meg. Jeg skal nyte det. Å være to. At sola skinner. At mange liker skriveriene mine. Alt sammen. Jeg skal nyte alt sammen. Kanskje tilogmed foreldremøtet i kveld.

For selv om de som selger pensjonsavtaler reklamerer med å loffe verden rundt som pensjonist, så blir ikke alle pensjonister. Vi kan ikke vente med å loffe, være kjærester eller nyte sola til en dag det passer. Når vi har tid. Den dagen vi våkner til halleluja-mail og englebarn. Gjør det nå. Nyt alenetiden, nyt kaffen og nyt livet. Der legger vi blod-alvoret. Mens vi leter etter hestehov. 

 



Photo via <a href="https://visualhunt.com/re/1b2586">VisualHunt.com</a>

<a href="https://www.bloglovin.com/blog/18802923/?claim=5thkavxzg2r">Follow my blog with Bloglovin</a>

Når mødrene fryser, kler de på barna. Er de tunge i baken på stortinget?

Det er hyggelig at politikere er opptatt av at barna våre skal være aktive. En times fysisk aktivitet om dagen er målet. Det er danselyst, hoppetau-konkurranse og gå til skolen-aksjoner. Barna sitter for mye stille. Nå klarer jeg ikke nevne disse konkurransene uten å nevne at det er den samme skolen og det samme fau som jobber mot mobbing, som mener at det skal noteres ned hvem som yter hva i slike konkurranser, og hvem som ikke gjør det. Slik at vi kan «motivere» dem som ikke bidrar til fellesskapet og premien som venter.

Men tilbake til poenget; fysisk aktivitet.Utvilsomt en god ting. Vi har skolestafetter og ute-dager, fys-ak og orienteringsdager. Skogsturer, sykkeldager og skidager. Det er viktig at skolen aktiviserer barn som ikke rakk leksa i går på grunn av fotballkampen. Barn som kommer utslitt på skolen etter helga fordi de har samlet fjelltopper, har vært på cup eller lekt boksen går til klokka har passert både ni og ti.

-til sammenligning har 4-trinn en time engelsk i uka...Men kjør på, for all del. Er jo ikke sånn at disse 5-erne til lærerne skal brukes til noe eller at skolen er frustrert over dårlige resultater. Dessuten syns vi det er artig med lekser hjemme hos oss.

 

Happy kids running across the grass
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


 

Peeent skal det værra...

I dag tenkte jeg å spare oss alle for litt tid, ved å summere opp aviser og magasiner. Ut over knivstikkinger, krig, voldtekter, og annen elendighet, har vi politikere som snubler i løftene sine og penger som er forsvunnet. Dette kunne vært spennende artikler, viktige artikler, men de begrenser seg ofte til de samme 200 ordene vi leste forrige uke og forrige måned.

Flått er om mulig enda skumlere enn i fjor, hoggormen likeså. Noen kjendiser viste nakne kroppsdeler, andre er syke. Alt telles i sukker, gjerne sukkerbiter.

Ferdig.

Så over til de vanlige kvinne-nyhetene. Hvis du lurer på hvordan jeg kan si at noe er «for kvinner», kan du  åpne et kvinne-magasin, hvilket som helst...

Du kan lese et utall varianter av «visste du», «dette har du gjort feil», «dette må du huske på», «ti måter å» og «bli flinkere til». Disse artiklene handler ofte om dietter, sex, husarbeid, trening, klær og kremer.

Det er alltid en artikkel å lese om høysensitive og psykopater. Om de er voksne, barn, på jobb eller i forholdet. Du  kan være mindfull, lære deg yoga og drikke grumsete shit som får deg til å framstå som et av verdens underverk. Reise steder for å shoppe og finne en treningspositur som får deg til å få stor rumpe og løpe kjempelangt. Kjøpe blodharry vesker  til en sullion og finne rett vase, med eller uten striper. Hvis du har barn mellom 0 og 6år kan du lese om det også. Det er visst i den aldrsgruppen man bryr seg om barna sine. Klær, soverom og krem for barn. Høysensitive og barneyoga. Jepp.

Pent skal det være. Du skal være pen utenpå, pen inni, pen i hue og jaggu skal det ikke være pent rundt deg også. Hus og hage, unger og mat. Pent-pent-pent. Det er vi kvinner opptatt av.

Jeg har en pågående debatt med ei venninne, om høna og egget her. Er det slik at aviser og magasiner trykker denne grøten fordi det selger og folk vil lese det, eller er det slik at vi leser det i mangel på alternativer?

Konklusjonen er, uansett, at det er lett å forstå hvor en del av kvinnesynet vårt kommer i fra. Hvorfor skulle noen bry seg om du kan tall eller ei, når du tilsynelatende bare er opptatt av hvilket skjørt du skal ha i styremøtet? Mannen din og kollegaene dine går forbi disse magasinene og ser dem på nett hver dag. Hvis kvinnesysler er «bli bedre på» husarbeid, sex og diett. Ukas prosjekt er å finne rett krem. Rett serum. Jakte ned gardiner, gå ned 5kg i går og ta en latte med ei venninne. Selvfølgelig kan man like både skjørt og tall, men hvorfor skal vi slå opp artikler som «kvinnelig pilot!» som om det er et underverk og helt mot alle odds? Selvfølgelig er kvinner også piloter, hvorfor skulle de ikke være det?

Det må da være andre spennende ting her i verden? I dagens grådige samfunn burde det være mulig med begge deler? Både en sides surr og en times «hmm». Selvfølgelig kan man åpne en bok, men da vet man ofte i forkant at man er nysgjerrig på tema. I en avis, i et magasin, har man en fantastisk mulighet til å vekke folks interesse for noe de aldri har tenkt på.

Mangfold.

Ingenting er mer sjarmerende en mennesker med lidenskap. Jeg glemmer fullstendig hvordan du ser ut, hvordan det ser ut hjemme hos deg og hva du spiser. Det er overhengende fare for at jeg ikke forstår hva du prater om, men kanskje syns jeg det er spennende om litt. Deg er det ihvertfall spennende å henge med. Det kan godt være barnerom eller lipgloss, men gjerne litt mer enn de tre avsnittene jeg leste på nett.

Fortell meg noe annet, noe spennende, noe jeg ikke har hørt før. Vekk meg og la oss vekke de andre.

 

Newspaper Shows Media Journalism Newspapers And Headlines
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com


 

Anonymous, canned hunt og norsk støtte til trofejakt

Heldigvis kan vi ikke alle nyte artikler om flått og mindfulness. Den etiske konflikten om sør-afrikas 6.000 farmløver, canned hunt og trofejakt, blir bare større. I det siste har  Anonymous gått ut med at de skal hjelpe verdens dyrevernere med å få stoppet jaktformen canned hunt.

https://www.youtube.com/watch?v=Z_NJNX9OKII

Sør-afrikanske myndigheter har på sin side laget et regelverk for det de omtaler som «såkalt canned hunt». (mer under). I disse dager slippes dokumentaren «Blood lions» som lar oss få se løveindustrien fra innsiden,

https://www.youtube.com/watch?v=-T86GCjCpus     (tar 2min, men egner seg ikke for barn)

og i løpet av året slippes også «King of beasts» som viser oss trofejakt fra innsiden.

http://www.kingofbeasts.co/    (også 2min, men egner seg ikke for barn)

Mia Gundersen har blitt tygget av en gepard i  klappegård og den engelske prinsen har vært ute og forsvart trofejakt i media. Filmen Born Free, om løvinnen Elsa og Georg Adamson (også er kjent for Christian the lion)  fyller 50 år i år. Flerer og flere reiser på frivilligreiser og flere og flere jakter.

I aviser og sosiale medier (som ofte er påfallende like), framstilles ofte trofejakt som at «onde menn reiser til andre land og utrydder arter, og gjemmer kadaveret i sekken på vei hjem». Det blir for enkelt...

De fleste norske trofejegere jakter billige arter som antiloper og sebra, men det er også innført 47 løvetrofeer til Norge de siste fem årene, fra sør-afrika alene. Det importeres både elefant, nesehorn og leopard. Norge støtter lovlige, sporbare og bærekraftige uttak da dette i praksis er miljøvern og sikring av arbeidsplasser i opprinnelseslandet.

Trofeene blir et symbol på ferdigheter og styrke, god økonomi og mot. Akkurat som i annen sport arrangeres konkurranser hvor centimetere telles og medaljer deles ut. I afrikanske land er det «The Big Five» (elefant, nesehorn, løve, leopard og bøffel) som er de gjeveste trofeene, fordi artene er de vanskeligste og farligste å jakte til fots. Jaktavgiftene hevdes å gå til bevaring av den ville bestanden, og er en stor motivasjon for mange.

Sør-afrika avler løver i private oppdrettsanlegg for å møte den store etterspørselen. Landet har 6.000 farmløver som aldri kan settes fri i naturen, og disse jaktes innenfor en eller annen form for gjerder. Det er her uttrykket canned hunt kommer inn.




 

Ingen vil ha canned hunt. Alle er enige om det. Uenigheten ligger i hva canned hunt er.

Uttrykket canned hunt ble tatt i bruk etter den britiske Cook report-episoden kalt «Making a killing» i 1997, hvor Roger Cook filmet en inngjerdet løvinne bli skutt foran løveungene sine. Filmen sjokkerte verden rundt og deltakerne fikk mange negative reaksjoner, også fra egen bransje.  

Oppdrettere og jegere tar stort sett avstand fra canned hunt, uttrykket de bruker om jakt på bedøvet farm-løve i bås. Canned hunt skiller seg sterkt fra deres captive hunting eller high fences lion-hunting som ofte foregår på privateide områder på titusener av mål. Mange steder har dyrene levd selvstendig i naturlige omgivelser og flokker i årevis før de jaktes.

Dyrevernere bruker uttrykket om all form for jakt hvor løvene er avskåret fra rømning. Enten av fysiske barrierer som gjerder, eller av emosjonelle barrierer som at løvene er vant med mennesker. I praksis betyr dette at uttrykket canned hunt brukes om all jakt på farm-løver.

Edna Molewa, The minister of environmental affairs South-Africa, la 17. juli 2015 fram retningslinjer for det hun omtaler som ?såkalt canned hunt». Selv om landet har et forbud mot å jakte løver på lukket område og løver som er påvirket av bedøvelse, er det opp til hvert område av landet å bestemme når hegnet er stort nok til å jakte, og hvor tidlig etter bedøvelsen løven regnes som ikke påvirket. Noen provinser har retningslinjer for dette fra tidligere, andre har ikke. Det tredje punktet er det tydeligste og forbyr jakt på løver ved hjelp av gift og snarer, jakt fra lufta og jakt ved å lokke med lukt. 

Blant jegere er det uenighet om hvorvidt jakt på farm-løver, skal kalles jakt. Mange anser det som ren utskyting og kaller det captive bred lion-shooting. Jakt på ville dyr krever høyere kompetanse og tar lengere tid, er mye dyrere og du risikerer å reise tomhendt hjem. Trofeer fra farm-løver regnes derfor som ugyldig i mange konkurranser.

Hva hver og en av oss tenker, får være vår egen sak, men det kan være greit å vite at det ikke alltid er enkelt å vite hva man deltar i. Tåkelegging er stygt, men bransjen gjør sitt ytterste og er kjent for å true skeptikere på livet.




 

 

Why?

Etter at jeg jobbet frivillig med løver i 2009, ønsket jeg å finne flere fine steder å reise og snublet over mye rart. Prosjekter som har 80 avlende løver og forklarer at de gamle hannene feks blir sendt til dyreparker i australia. Det er ikke så himla mange parker, og hvor mange gamle hanner kan en flokk ha? Jeg leste om prosjekter som hver har avlet hundrevis av geparder, jeg fant huntinglodger på samme adresser og begynte i lete i cites-tall. Hva skjer med alle kattene? Derfor denne sære interessen, men jeg syns det er viktig at folk vet hva de deltar i. Det er mange som reiser og det blir flere og flere. Personlig har jeg ikke et problem med det, men det plager meg at mange kan få arr på sjela i ettertid, på grunn av andres uærlighet og griskhet. Her lures både jegere og frivillige over en lav sko. Så jeg har gått dette i sømmene etter beste evne.

Jeg har vært i kontakt med miljødirektoratet, og flere(6?) norske arrangører av frivilligreiser og trofejaktreiser. Snakket med organisasjoner som jobber tett med befolkningen i sør-afrika med å overkomme utfordringene ved å leve side om side med landets løver. Fått triste historier fra frivillige som på nett har funnet trofebilder av dyr de har jobbet med, med prosjektleder smilende ved siden av. Jeg har vært i kontakt med mange som arbeider med eksotiske dyr i fangenskap, sett dokumentarer og lest lovverk. Jeg føler meg trygg på det jeg skriver og kom gjerne med innspill :) 

tidligere har jeg skrevet om den sør-afrikanske løveindustrien: http://tanketog.blogg.no/1462134809_vet_du_forskjellen_p_.html

Ps. Det blir ikke bare løver framover, det måtte bare ut ;) 

Alarm-selger byttes i selger-alarm. Haster.

Jeg har ei megge som bor i ei lita hytte på innsiden. Det er ikke så mange som liker`a, jeg liker ikke være`a heller. Hun holder seg stort sett for seg selv, men spesielt selgere virker å ville ha henne med på fest til stadighet.

Det har seg nemlig slik...jeg har tre barn og har jobbet mye med dyr. Det er vanskelig for meg å belønne dårlig oppførsel. Veldig vanskelig.

Så da det ringte på døra i går og damen sa hun ville selge alarm fra securitas, antok jeg med største selvfølgelighet at et høflig og smilende nei-takk, skulle holde. «Du vil ikke ha sikkerhet?» spurte hun spydig og satte øynene i mine. Jeg kunne ikke annet enn å svare så usant jeg bare kunne; «jeg liker ikke sikkerhet, jeg lever helt på kanten». Før jeg lukket døra.

Heldigvis ble jeg ikke redd som den gangen sector-alarm forsøkte å slå neven igjennom døra, en sen fredagskveld for noen år siden. Da jeg måtte velge mellom å åpne døra, eller la kødden vekke barna jeg var alene med. Jeg har ringeklokke? Rekkehus og mobil er trygghet, så jeg åpnet. 3 mannlige, ufine og pågående alarmselgere som planter beinet i døråpningen, er derimot ikke så forbanna trygge.

Jeg ville aldri drømme om å avbryte en stammende ung selger som leser arket sitt. En hyggelig dame som ringer for å spørre om jeg vil ha et tilbud på en avis. Frisøren som vil selge meg en balsam eller han som spør om jeg vil ha brus til pølsa på shell. Ungdom som selger dopapir eller samler flasker. Selvfølgelig ikke. Jeg handler ikke ofte, men mesteparten av tiden er jeg hyggelig, og jeg liker stort sett folk jeg møter på min vei.

Men.

Når jeg i et svakt øyeblikk sier ja til å bli bli ringt på et annet tidspunkt fordi jeg er opptatt, betyr ikke det at jeg er åpen for at telenor kan ringe meg 7 ganger mens jeg tar en 20minutters dusj. Derimot betyr det at jeg ikke kommer til å ta telefonen de neste 7 gangene telenor ringer meg den dagen.

Når jeg blir sperret på vei inn døra til butikken, tredje dagen på rad, og får frekke kommentarer av fjordkraft bak meg fordi jeg bare går forbi, blir jeg grinete. Spesielt når jeg har med barna mine.

Når jeg får telefon midt i idol, taco og familiekveld av en selger som forteller meg at sønnen min(?!) har vunnet strøm fra Oslo-energi, i en konkurranse ikke engang selgeren vet hva var, da blir jeg vanskelig.

Saken er den:

Jeg driter i telefon-tilbud. Jeg vil ikke være «modell for en dag» selv om alle(?) damer drømmer om det. Jeg kan ikke ha vunnet shit, for jeg har ikke spilt. Jeg vet ikke hva jeg betaler for kilowatter, ingen vet det.

-ikke lar jeg meg frelse av at noen tar med seg barn på døra mi for å fortelle at jeg kommer til helvete heller. Jeg sparer nok voksen-ordene, men koster kanskje på meg en bekymringsmelding.

Makan...

 

Composite image of white character walking
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


PS: "Dette er ikke promotion, dette er ikke reklame (obviously), jeg skriver om ting som har hendt meg, og navna må jeg jo ha med"

Vet du forskjellen på en løve og en løve? At en klem og ei kule ofte er samme sak?

Til tross for at sør-afrikas løvebestand bare teller 3.200 individer, går bilder av løveunger i soveposer og felte hannløver ved jegerføtter, sin seiersgang på sosiale medier. Landet har 247 millioner euro i årlige jakt-inntekter, og for å holde tritt med etterspørselen har den sør-afrikanske løveindustrien 6.000 løver i private oppdrettsfarmer. 

Mange nordmenn reiser til sør-afrika hvert år for å arbeide frivillig med dyr eller jakte trofeer. Frivillig arbeid er å jobbe gratis for en god sak, i dette tilfellet for å ta vare på løver, ofte for å sette de fri. Trofejakt er jakt på ville dyr, som det gir status å ha felt, hvor hovedmålet med jakten ikke er matauk eller penger.

Svært få er klar over at disse løvene avles på farm, og at det er de samme løvene, som først «reddes», «jaktes» , og blir «medisin».



 

Sør-afrikanske myndigheter er helt åpne om løveindustrien, men mange arrangører av trofejaktreiser og  frivilligreiser tåkelegger hvordan det hele henger sammen. Ingen vil flaske opp løver for jakt, ingen vil jakte bur-løver og ville løver er mer potente i kinesisk medisin. Industrien vil gå dukken av åpenhet, så bortforklaringene er gode. Selv om det ikke er ukjent at både oppdrett, jakt og salg av løvekadaver foregår på samme farm. Ikke under samme navn selvfølgelig, men med samme eier og samme adresse.

For å gjøre det krystallklart først som sist, med ordene til Marnus Roodbol, grunnleggeren i Walking for lions; «Det er stor forskjell på ville løver og farm-løver. Ville løver vandrer fritt gjennom viltkorridorer og styrer selv bestanden, både antall og gener. Farm-løver er oppfostret av mennesker, eller lever i avstengte reservater, og bestanden kontrolleres av mennesker. Farm-løver kan aldri slippes fri. Aldri».

Avl på løver er kostbart, tidkrevende og farlig. Ved å la dyrevenner betale for å flaske opp løveunger, tjener ikke bare oppdrettere penger, men de får mer håndterlige løver og løvemoren kommer raskt i brunst igjen.

Norske leverandører av frivilligreiser bader sidene sine i bilder av vakre unge kvinner med armene fulle av dyreunger. Ordene er ikke mange, men store og fristende. Hvis du kan ta oppgaven med å «ta vare på løveungene» og «børste dyreungene», kan vi sammen «hjelpe løvebarna til et liv i det fri». Andre reisearrangører har mer omfattende informasjon bestående av fagutrykk som rehabilitering, life-line, release-prosjekter, adferdsobservasjoner og gamecount. Ofte finner du også hjelpetrengende barnehjem og hester tilgjengelig på disse stedene.

Når løvene blir voksne og ikke lenger kan klappes og stelles med, blir de ikke sluppet fri som lovet, men jaktet.  

Norske arrangører av trofejaktreiser frister den jaktsugne med vakre trofedyr på sine hjemmesider. Du kan bestille både artene og antallet du vil jakte, og mange steder garanterer at du får trofeene du ønsker. Nabofarmen har andre arter og du fyller kvotene med det du ønsker. Reisebrevene og videoene forteller om «dyr overalt», «nesten verdensrekorder» og «3 gull-trofeer på like mange dager».  Ønsker du en billigere reise uten trofeer, kan du velge å delta i tynning av bestanden, som kalles culling. Hvis en kameratgjeng bestiller sammen, kan konene bli med gratis, og lodgen har fri bar og eksklusiv spa for fruene. Arrangøren ordner jakttillatelser og alt det praktiske.



 

Når dyrene er klappet voksne og kroppsdelene henger over peisen, går restene til kinesisk  medisin. Tigervin funker like fint med løve, og det er langt enklere og billigere.

Før noen roper høyt og stygt til både frivillige og trofejegere, oppdrettere og arrangører av jakt; jeg har skrevet om en helt lovlig bransje. Farm-løver er ikke rødlista eller sjeldne, men går under lovverket for husdyr, på  lik linje som kveg. Det er ikke funnet noen negative konsekvenser for den ville løvebestanden, og så lenge folk vil kose og jakte dekker den et behov. Løveindustrien ansees som en stor ressurs av sør-afrikanske myndigheter, som blant annet bidrar til bevaring av det ville dyrelivet.

At det jaktes oppdrettsdyr er hverken nytt eller unikt. Det selges trofejakt og vanlig jakt på oppdrettsdyr i Norge også, feks. hjort og ender. Sverige har sine villsvin og i usa kan du jakte både løver og antiloper. Alt i alt har kanskje disse oppdrettsdyrene hatt mer frihet og et bedre liv enn en gjennomsnitts grilla kylling?

Norske medier virker ikke veldig opptatt av å informere om at nyhetene deres ikke handler om ville dyr. Klart det er mer artig med politikere og dyrevernsorganisasjoner som går bananas om trofejakt på de aller siste løvene. Eller mer stas å skrive om bevaring av nesehorn og deres beskytter mot krypskyttere, enn en fyr som avler nesehorn og sørger for at ingen andre skyter trofeene hans.

Det er ytterst sjelden jeg ber lesere dele, tror ikke jeg har gjort det før...Men vær så snill å hjelpe meg med å spare noen hjerter. La både frivillige og jegere få vite at løveindustrien finnes og at de må sjekke godt for å være sikre på at de velger det som er rett for seg.



 

 

Frivillige kan feks sjekke : https://www.facebook.com/volunteersbeware/?fref=ts

-jeg legger gjerne ut kilder om noen vil ha.

 

Neste episode blir om canned hunt: http://tanketog.blogg.no/1462360779_anonymous_canned_hunt.html

følg meg gjerne på 

https://www.facebook.com/Tanketog-320742011413733/?ref=aymt_homepage_panel

 

hvorfor alle løvene?

Etter at jeg jobbet frivillig med løver i 2009, ønsket jeg å finne flere fine steder å reise og snublet over mye rart. Prosjekter som har 80 avlende løver og forklarer at de gamle hannene feks blir sendt til dyreparker i australia. Det er ikke så himla mange parker, og hvor mange gamle hanner kan en flokk ha? Jeg leste om prosjekter som hver har avlet hundrevis av geparder, jeg fant huntinglodger på samme adresser og begynte i lete i cites-tall. Hva skjer med alle kattene? Derfor denne sære interessen, men jeg syns det er viktig at folk vet hva de deltar i. Det er mange som reiser og det blir flere og flere. Personlig har jeg ikke et problem med det, men det plager meg at mange kan få arr på sjela i ettertid, på grunn av andres uærlighet og griskhet. Her lures både jegere og frivillige over en lav sko. Så jeg har gått dette i sømmene etter beste evne.

Jeg har vært i kontakt med miljødirektoratet, og flere(6?) norske arrangører av frivilligreiser og trofejaktreiser. Snakket med organisasjoner som jobber tett med befolkningen i sør-afrika med å overkomme utfordringene ved å leve side om side med landets løver. Fått triste historier fra frivillige som på nett har funnet trofebilder av dyr de har jobbet med, med prosjektleder smilende ved siden av. Jeg har vært i kontakt med mange som arbeider med eksotiske dyr i fangenskap, sett dokumentarer og lest lovverk. Jeg føler meg trygg på det jeg skriver og kom gjerne med innspill.

Ps. Det blir ikke bare løver framover, det måtte bare ut :) 

 

Hørt om menn, truser og sykkelbukser

Okei...dette har jeg tenkt på noen dager, og det gikk ikke over. I avisa har jeg lest at lensmannen har tips til russejenter som ikke vil bli voldtatt:

«bruk sykkelbukse under russedressen»

http://www.dagbladet.no/2016/04/11/nyheter/innenriks/russefeiring/overgrep/43828189/

Jeg har lest politiadvokaten snakke om trusemannen som plager barn:

«dette er jo også en del av risikoen ved å la barn ha telefoner»

http://www.nettavisen.no/nyheter/trusemannen-saken---harreisende-at-politiet-ikke-gjr-mer/3423212182.htm

 

-hvis du ikke passer deg så.....Kødder du? Er dette folka som skal beskytte oss? Barna våre? Ta i mot oss hvis noe skjer?

Hva med at russejentene har på termodress og hengelås? Ikke drikker? Blir hjemme? Kan vi ikke bare sy dem igjen da? For hvis ingen klarer treffe hølet så er ingen skade skjedd, var det tanken? Når de som skal ta i mot oss tenker sånn, hvordan kan de tro at noen vil anmelde? Jeg forventer at en gjennomsnitts dott vet bedre. Det er aldri din feil om du blir voldtatt. Big fat punktum. Du kan krabbe naken og drita gjennom storgata, det er ikke din feil om en eller annen kødd ikke har vett på å styre seg. Nå anbefaler jeg det ikke, med tanke på skrubbsår på knea og omtenksomme lensmenn, men det er ikke din feil. Aldri.

Som om voldtektsmenn har latt seg stoppe av bukser tidligere, og russedresser har fransk åpning. Kom igjen a...

Så over til russegutta. Hvordan tror lensmannen at disse uttalelsene oppleves for en helt vanlig gutt på 18år? Russegutter, eller gutter, er så slemme, fulle og ute av kontroll, at jenter må polstre seg hvis de skal være med ut en tur? Våre farlige brødre og sønner? Det er ikke greit. Rett og slett ikke greit. Jeg ser det i blikket til mannen min, hører det i stemmen på broren min og husker lovnader om hevn fra faren min. Mannfolk stiller seg like uforstående, fortvila, skremt og sint som kvinner til voldtekt. Kanskje mer. Deres kvinner og døtre, søstre og mødre.

La oss aldri glemme; Det er ikke menn som er farlige, det er voldtektsmenn.

Mobiltelefon til barn. Jah. Er det bare jeg og mine venner som, i attenpilogbue, satt ved telefonbordet i gangen med en pesende dust i andre enden? Som tvinna den krøllete ledningen mellom fingrene mens en fremmed mann stilte merkelige spørsmål? Trukke det...og vet du hva? Det er faktisk ikke foreldrene sin feil at andre er motbydelige til barna deres, på telefonen eller andre steder.

Jeg forstår ikke...dette bør være dritlett. Jeg forstår det bare ikke. Hvordan våre beskyttere kan klemme ut av seg slike uttalelser, og på den måten gjøre det enklere for andre å si det samme. Dette er folka som skal kunne slike greier, vite bedre.  Dytte ansvaret over på den som helt uforskyldt har det vondt. Skam seg. 

 

traffic police
Licensed from: abhishek4383 / yayimages.com


 

Om barn og daue ting, reker og hodeløs sebra

NRK melder at dyreparken i Kristiansand har gitt tigrene sine mat. Det er jo en god ting og kvalifiserer vel ikke som nyhet, men folks reaksjoner ser ut til å kunne gå som underholdende innslag.

Saken handler altså om en død sebra som ligger inne hos tigrene. Mat. Jeg klarer ikke å stå i mot lysten til å fortelle at disse dyrene lever i dyrepark. Man sender ikke tigere til salatbaren med kniv og gaffel etter endt arbeidsdag. De bor i dyreparken. Spiser, driter og parrer. Sover, krangler og føder. Noen ganger dør de også. Litt som med oss. Vi gjør jo ofte denne shitten i kjente omgivelser vi også.

http://www.nrk.no/sorlandet/dette-synet-motte-barnefamilier-i-dyreparken-1.12910332

En barnepsykolog går så langt som å si at dette er så grotesk og forkastelig at barn slett ikke bør se det. Traumatisk. Min første tanke var at han kanskje heller kunne fokusert på folk som stopper bilen og glor på døde mennesker i bilkræsj, småbarn som får klatre nesten oppi kistene i begravelser og avisforsider i barnehøyde, fulle av blod og blokkbokstaver. Men samma det. Det er han som har peiling på unger og døden, hva vet jeg. Min neste tanke var å høre med poden på 11.

Meg: Dyreparken har gitt tigrene en sebra å spise, hva tenker du om det?

Poden: det er jo ikke greit? Det er vel ikke lov?

Meg: de må jo ha mat gutten min?

Poden: ja, men den må være død først.

Meg: ja, errugæren, den var død først.

Poden: det må være lov...er det lov?

Meg: jada, det er lov. Og bra, nå kan tigrene spise maten som er naturlig for dem.

Poden: det er løver som spiser sebra mamma...

Jeg forstår det er ubehagelig. At folk gjerne vil ha en fridag fra virkeligheten, en fløffy kosetur med alle de søte dyrene. Kanskje var de ikke forberedt på livets sirkel selv om det er greit å grine når Scar dytter Mufasa i døden. En død sebra gir noen en betryggelse om at tigrene har det bra, for andre betyr det tusen spørsmål fra de søte små som man ikke kan eller vil svare på. Jeg håper parkene informerer på plakater og nettsider. Slik gjør vi det, vi gjør det fordi, og hvis du ønsker innspill kan du forklare det for barn slik. Vi har for mange sebra, vi kjører kortreist og billig mat ved tigerhegnet kl13. For eksempel.

Da jeg var mindre bodde jeg like ved en jeger som hang kaniner på veggen. De hang etter føttene og det stod lyng ut av den spjæla magen deres. Spør meg ikke hvorfor. Det var en viljestyrke hver dag, på vei hjem fra skolen, å ikke banke på og be han flytte dem. Kanskje var det tanken på dinglende døde kaniner rundt øra mens jeg banka på, som holdt meg fra å gjøre det. Men jeg skjønner greia. Kaninene var etter busstoppet der det i perioder stod en tilhenger med elg-bein. Avkappa elgbein. Pels og blod og hele greia. Det irriterte meg det også. Jeg har da ingen interesse av å se det? I blant valgte jeg en annen vei.  Vet ikke om det er et alternativ for folk? Dyreparken har veldig mange dyr og jeg kan ikke se en eneste grunn til å stirre på død sebra hvis man ikke vil.

Jeg ser mange foreslå foring i små ugjenkjennelige kjøttbiter og mistenker det for å være de samme som sier koteletter og ikke svinekoteletter. Steik i stedet for oksesteik. Uansett. Dyreparkene forer med hele dyr for deg også. For at du skal få se sunne tigre som oppfører seg som nettopp tigre. Det er naturlig for dyr å partere sitt eget bytte. Dyr i park trenger å ha noe å gjøre, noe å lukte, noe å jobbe med. De må aktiviseres og berikes. Alle roper om at dyrene skal ha det så naturlig som mulig i park.

Værsågod.

-og hvis du er helt ærlig...hvis du bodde i en park...hvis du var en tiger...ville du ikke heller hatt en haug med ingredienser levert og laget mat med vennene dine hvis du hadde en dag å slå ihjel? i stedet for ei mølje levert på et lunsjbrett fra ei kantine? Planlegge litt, krangle om de beste oppgavene, ta dere god tid, få vist fram litt kunnskaper, få løfta på baken, få i dere masse sunne greier i sin naturlige form, mat som lukter, mat du nyter med hele deg, rester til i morra og hele greia? Er det ikke det vi gjør selv?

Skal man gyve på dyreparken bør man sørge for å fjerne syltelabber fra ferskdiskene også. Grilla kyllinger og hel laks. Reker...gudbedre...hva med rekene folkens, de er overalt?

 

Zebra pattern background
Licensed from: Čere?ňák / yayimages.com


 

I en kropp nær deg...

Alle må få være med. Det er tryggere å spørre når jeg vet jeg får ja. Det er ikke lov å si nei til å  leke sammen.

3 av jentene i  klassen vil ikke leke med meg. De sa ja, men jeg vet det likevel. Hvis jeg sier noe, svarer de ikke. De ler litt og gjør noe annet. Jeg vet ikke hva vi leker, men jeg sitter her sammen med dem. Læreren sier at de vil leke med meg, og at de ikke er slemme. De sa jo ja. Egentlig gjorde de ikke det, men det er litt vanskelig å forklare.

Ola spurte også om å få bli med. Han slo meg i hue med spaden i storefri. Ingen vil leke med dem som slår, men jeg sa ja. Alle må få være med, vi sier ikke nei når noen spør. Det er regelen.

Jeg har ikke lyst til å be han i bursdagen min. Han legger alle jentene i bakken og promper på dem. Mamma sier jeg må, for hun har lovet de andre foreldrene at alle ber alle i bursdag. Skulle ønske de voksne lovte at alle måtte komme også. Da lillebroren min feiret bursdag, kom bare en venn. Han har tusen venner, men alle var sikkert på hytta og cup og sånt. Vi venta kjempelenge og lurte på hvor alle var. Det stod ingenting på telefonen til mamma, så til slutt spiste vi bare. Også lekte vi i ballongene sjæl. Heldigvis var det bestevennen som kom. Han kommer alltid.

Vet ikke om de andre jentene vil komme i bursdagen min hvis Ola kommer.  Nesten alle er redd han, men vi må be alle. Han ødelegger alt. Noen ganger får jeg lyst til å si det. At han er slem og ikke får komme i bursdagen min. Men det er stygt. Ikke lov å si. En gang sa ei jente i klassen at venninna mi hadde stygg bukse. Helt uten grunn. Venninna mi begynte å gråte og hun andre fikk kjeft. Jeg kan ikke si at Ola er slem. Det ble helt kaos av den buksa, og det var bare en bukse. Jeg kan ikke si at Ola er slem. Jeg er ikke sånn. Jeg er ingen mobber.

Men noen er teite. Oppfører seg skikkelig dårlig. Tror ikke de vet det engang, tror ikke noen har fortalt dem det. Skulle ønske de jentene bare sa nei, i stedet for å himle med øynene når de trodde jeg ikke så det. Syns ikke de er så morsomme uansett, men Kari var sjuk.

Jeg vet ikke om de voksne ser det. At folk er like sløve, uten å si nei. Selv om alle får være med. Alle blir bedt. Kanskje det ikke syns så godt. Det er i hvertfall ikke så lett å bevise. Jeg tror ikke noen helt vet hvordan man skal være. Ingen liker alle, og det er litt ekkelt å late som. Vet ikke hvem som liker meg. Helt på ordentlig. Det vet sikkert ikke Ola heller. Alle juger og er usikre.

Et sted mellom barn og voksen, kommer jeg til å lære meg ei dyrkjøpt lekse. Når jeg har sagt ja til noe jeg burde sagt nei til. For å være høflig. For å være grei. Alle må få være med. Jeg har lært å si ja, men noen skulle lært meg at nei også er greit.

Men jeg gleder meg til å bli voksen. Da skal jeg invitere de kollegaene jeg liker til bursdagen min. Snakke med de naboene som er hyggelige. Jeg skal sette mine egne grenser.

 

Kids Playing Indicates Fun Youngsters And Leisure
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com



 


 

 

Nå får folk bestemme seg; pupper eller ikke pupper?

Det er stor mangel på morsmelk i banken. Morsmelkbanken. Syke og premature barn trenger morsmelk, og det er ingen selvfølge at deres mødre kan eller vil amme.  

-- Dette er en solidaritetshandling, og vi håper og tror at dagens mødre er interessert i gjøre en forskjell også for andres barn. (Anne Bærug, leder for Nasjonal kompetansetjeneste for amming ved Oslo universitetssykehus)

http://www.mammanett.no/baby/mat/morsmelk-bli-giver

Vi skal være kvinner, mødre og søstre.

Assa.

Når? Når tenker «samfunnet» at dette skal gjøres? Mens jordmor ikke kommer på barselsbesøk eller når far har påtvungen permisjon? Eller kanskje mens mor sitter med melkespreng på jobben i AS-Norge, og ungen sitter i en eller annen barnehage og lurer på hva pokker som skjedde og hvem alle disse folka er? Hvis mor har blitt degradert til fødemaskin, avlsdyr, og ikke er så himla viktig... så kan vel fedre og barnehageansatte donere morsmelk da? I «vi er alle like»-ånden?

triplet babies brothers
Licensed from: cookelma / yayimages.com


 

Alle vet at gravide får lyst på merkelige greier. Det er helt oppe og vedtatt, og ikke minst dagens humoristiske innslag. Ammetåke. At sjokolade og mensen henger sammen. Overgangsalder. Tørr i skrevet og svett i panna. Alle vet det. «Sånn er det bare, hormoner du vet...».Men når mor stirrer skeptisk på andre som holder hennes nyfødte, gråter når hun må levere et like gråtende barn i barnehagen og lettere hysterisk hever stemmen til legevakta på 22år, da bør hun ta seg sammen. Roe seg ned. Styre hormonene sine litt. Tuller du?

Hvis vi er så like ber jeg mannfolk snarest vippe fram noen hengeballer, strekkmerker og bekkenløsning. Revner som har blitt sydd til ny rompe og resultat på 30 urinprøver.

Det er forskjell på menn og kvinner. De aller fleste av oss har en preferanse på kjønn når vi velger hvem vi skal lage barnet med. Om man kjøper hannhund eller tispe. Kler barn i rosa kjoler eller ber «alle guttene i klassen». Det er forskjell. Misforstå meg rett; ingen er bedre eller viktigere i familien eller den store sammenheng, men vi er da forskjellige. Har kropper og hormoner som skiller seg fra hverandre. Gutter og jenter er forskjellige, mor og far likeså. Kom igjen a?

Mamma er noe man er. Det går ikke over. Helt uavhengig av om man har født barnet eller ikke. Man er mamma. Det skjer shit i hodene våre, kroppene våre og sjela vår. Det går ikke over. Det er ingen av- og påbryter. Mamma når det passer, og ikke når det er trøblete. Jeg vet ikke hvem man skal sammenligne seg med, stammefolk eller andre primater, men at det er naturlig å slenge ungen i en plastboks med en gang den ser dagens lys, får folk dra lenger ut på landet med.

Langt viktigere enn likestilling er likeverd. Gi mødre stoltheten tilbake, skatt hennes innsats i samfunnet og la henne være mamma. Det er strengt tatt det hun er og det skal vi være veldig veldig glade for. Kanskje det blir mer morsmelk da, færre barn som trøbler og mindre lykkepiller. La oss være det som er naturlig for oss. Om det er mamma i jobb eller mamma med puppen ute. Vi gjør alle vår innsats for samfunnet, men glem at vi skal være alt på en gang, da blir ingenting gjort skikkelig. Trenger vi morsmelk i banken må vi legge opp til at noen faktisk kan få levert det. Kuer har bedre arbeidsforhold...

 

Hei, jeg er multiterianer og PETA er min religion

Det er lite som gjør meg så svimmel som PETA. I dag var det denne annonsen som ble fantastisk besvart av en australsk sauebonde. 

http://www.nationen.no/verden/bonde-svarer-dyrevernsoganisasjon-med-naken-saueklipper/?share=jcYLIFALokZGvTfWikv2vmNX2YqiUubQSE8EIoLuzWwXXfTbifWj%2FxijcMg0vcj8giMwbxCika1ywog5nxkM9zWhmqdEJC%2BzXG0%2FNYUSLyYxwqDUUKy7MzAQWMILFeYtCStiwuuAJwFLNp7TIZ%2Fo2f3pOt7YhiO%2F%2FOwAwo8tSWM%3D

Jeg liker å tro folk er litt smartere, litt mye smartere, enn at de kjøper slike medie-stunt. Alle vet det er dyrt å ha en hest. En bil. Et hus. Se for deg 70 sau. Gårdsmaskiner. Fjøs og låver. Tror virkelig folk at bønder har råd til å behandle dyra sine på den måten PETA hevder? Hvis man tror bønder velger yrket sitt for å mishandle dyr, bør folk vurdere hjemmeskole for barna sine også. Det finnes ubrukelige individer overalt, uten at det sier noe som helst om resten av oss.

«Veganske alternativ». Polyester. Jeg vet veganere er lei spøken om at de spiser maten til dyra, men når jeg sier at mange av alternativene som tas i bruk av ?terianere ødelegger for det ville dyrelivet, sier jeg det i fullt alvor. Les om naturens nedbrytning av en gjennomsnittlig fake pels, polyester eller fleece, det er ikke alltid lystig lesning. Hadde de husket at mennesker også er dyr, ville de vel brydd seg om dem som produserer alternativene også. Uten at det ene utelukker det andre selvfølgelig, det gjør det bare enda vanskeligere.

NOAH er deilige. Og kjent for å behandle sitt publikum som litt teite. Jeg liker at de er for ulv og bevisste på landets juridiske ansvar for å ivareta biologisk mangfold. Det virker bare å glippe litt på at utmarka er nevnt i samme «kontrakt» og at sauen som sørger for det, også bevarer truede arter som kun overlever fordi utmarka blir tatt vare på. Saken er bare den at de er i mot alt, hvilket gjør sau/ulv-konflikten drit-lett. Ja til mer ulv, og alle dyr skal slippes fri for å leve livet de ønsker. Også sauen. La dem «finne ut av det selv» i etikkens navn. Jeg velger å sette spørsmålstegn ved at sauene får et bedre liv med denne løsningen.

Det er stor forskjell på dyreVELFERD og dyreRETTIGHETER, og denne korte snutten gjør den krystallklar:

https://www.facebook.com/raw.realanimalwelfare/videos/1703267756602316/?pnref=story

Dyrevernsorganisasjoner skor seg på folks store hjerter for dyr. Ofte ved å skape konflikter og legge ut bilder av grusomme dyretragedier fra andre land, og insinuere at norske husdyr har det på samme måte. Man skulle tro at NOAH med deres bakkemannskap kunne ha lest en og annen regel for norsk landbruk. Bilder fra en elendig pelsdyr-oppdretter som umiddelbart ble kastet ut av bransjen, av sine egne, deles i årevis etterpå. De samme bildene. Hver gang. Det er påfallende hvor lite bilder av kjæledyr og stygge ord/slagord som kommer i den retning. NOAH er i mot hold av kjæledyr, men vil nok miste store deler av medlemmene sine om de fronter det veldig. Hunder spiser som kjent ikke gress, og katter forsyner seg friskt av vårt fantastiske dyreliv og biologisk mangfold. Kjipt å tenke på. Det er lettere å vise bilder av blodige produksjonsdyr og bilder av frie fjellrever som ikke skal brukes i pels-produksjon. Som om noen er FOR blodige produskjonsdyr og rødlista fjellrever som pels-rev. Makan.

Ingen liker at det blir utført dyreforsøk, men heller det, enn at barna mine skal få medisiner som ikke er testet ut før. Sminke derimot, ikke så himla viktig igjen. Dette er ikke lett og dyrevernsorganisasjonene må slutte å late som det er det. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Hva det blir, får nesten være opp til hver enkelt, og kaste maling på gamle damer i pels teller ikke. Men å vise fingeren til kjekkasene som slenger fra seg ølbokser som havner i kumager, kjefte på fyllehuene som legger igjen plast-søpla si til fugler som blir dausjuke, og spenne bein på latsubbene som slipper hundene sine så de kan forsyne seg av kalver og rådyr, er derimot helt innafor. Ish.

 

"ditt beste"

-er et uttrykk som gir meg allergiske flekker. Jevnlig. «Du behøver ikke få toppkarakter, men jeg forventer at du gjør ditt beste». Jeg vet ikke om jeg får kommet på festen din, men jeg skal gjøre mitt beste.

Hva da ditt beste? Er det virkelig noen som hver dag, hver time, hvert minutt klarer å yte sitt beste? Hvordan kan vi forvente det av barna våre? Vi mener vel ofte «det beste man kan få til akkurat der og da», men forstår barn det? At det er sitt beste utifra form, omstendigheter og muligheter? Det øyeblikket? Jeg glemmer det ofte selv, og forventer ofte mitt beste å være nettopp det. Beste jeg kan prestere. Sjelden er middagen det. Arbeidsoppgaven. Prosjektet jeg sender. Samtalen. Sexen. Jeg vet jeg kan bedre, men noen ganger, ganske ofte, blir det ikke helt sånn alikevel. Sånt skjer. Vi vet det. Allikevel er det en helt akseptert forventning vi har til oss selv, hverandre og våre små.

Etter å ha sett landskampen i går, svett i øra av kommentatorer, var jeg så teit at jeg åpnet nettavisene. På hvilken planet er det greit å slakte folk som har «gjort sitt beste, med de muligheter og ressurser tilgjengelig, der og da»? Jeg har vondt for å tro at fotballspillere som trener vettet av seg, reiser land og strand rundt og spiller for å representere landet sitt, driter i hvordan de presterer. Noen ganger vinner man, andre ganger ikke. Tidligere har jeg ergret meg grønn over at kommentatorer er oppunder taket begeistret over spillet inntil det blir et baklengsmål, da suger kampen. Vi snakker «i det ballen går over målstreken», ikke at gnisten dabber litt etterpå. Til alt overmål, ble det negativt i går også. Til og med treneren var misfornøyd. Vi vant 2-0 og vi vinner da ikke så himla mye. Det er helt innafor å si at det ikke var tidenes kamp, men kom igjen a? Det er ikke første gang mine små fotballspillere sitter her og jubler det ene øyeblikket, og i det neste har haka på gulvet over hvordan kampen kommenteres. Det er ikke bare proffe fotballspillere som lytter, vi er mange. Ingen grunn til å ødelegge opplevelsen for alle, og slett ikke greit å lære små barn å snakke om andres innsats på den måten. At det skal være best eller rævva, og at en person sørget for tapet. Enhver idiot vet at den ballen skal forbi en hel del spillere, helst 11 mann før den havner i feil mål, og at kampen varer i 90 minutter. Det er ikke en mann som bærer et tap.

De gjorde ikke sin beste kamp. Vi har sett dem bedre. Har hørt kommentatorene bedre og lest bedre avis-artikler også. Presterte faktisk ikke mitt beste i går jeg heller. Ikke at jeg var elendig, men nok en gang; kom igjen a? Det var ikke sånn at jeg gikk inn for å feile? Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det?

Kanskje vi skal revurdere hele uttrykket. Kanskje vi kan lage en felles oppfatning av hva det betyr, jeg tror faktisk ikke vi er enige om det? Kanskje vi skal gi hverandre litt slækk med det samme? Jeg forventer ikke mitt beste, mine barns beste eller noen andres beste til enhver tid. Bare møt opp. Delta. Vær deg. Du er mer enn bra nok, på en helt gjennomsnittlig dag. Slett ikke verst når du går helt på trynet heller. Bare du reiser deg igjen.

 

Goalkeeper Set
Licensed from: mremrahavci / yayimages.com


 

 

"har du lyst til å være verdens beste mamma?"

Det er vel klart, tenkte hun for seg selv. Hva tror du ellers jeg driver med? Lattermild fanget hun det glemte kamerastativet og slang det i bilen. Med sneipen i geipen og god musikk på øret var det nesten så hun kjørte ned alle som hadde stoppet midt i veien. En haug med tullinger stod stille i 80-sona og så i været. Selvfølgelig. "Verdens største fly" letter fra Gardermoen. Hun dreit i fly, skulle levere greier til poden på skolen. At hun selv kjørte i 20km/t forbi karene som hogget trær i veikanten 300m senere, for å se litt ekstra godt, var slett ikke samme sak. Ikke at hun trengte å blunke til tømmerhoggere for å få sitt daglige brød, men det så unektelig ganske kult ut.

I en akkurat parkert bil åpner en fyr bildøra og stikker hele overkroppen inn. "Tusen takk mamma, sees etterpå." Overrasket over den plutselige effektiviteten spør hun om han har det bra. Har hatt det bra. Siden de så hverandre i går. At tenåringer i flokk klarer å telte og grille pølser langt til skogs, OG komme seg på skolen dagen etter, men ikke klarer å legge skittentøyet på badet, er vel bare noe en får akseptere, tenkte hun i sitt stille sinn mens han svarte. De hadde hatt det fint. Alt bra. "Lykke til med karakterkortet" ropte hun mens han løp inn igjen. Som om hun brydde seg om karakterer. Hennes pode har karakter, og det er vel det som betyr noe når alt kommer til alt?


 

"men mamma, finnes gud eller juger læreren min?"

De store spørsmålene tas som kjent gjerne på sengekanten eller over tannpussen. For litt siden spurte mine søte små om jeg tror på gud. Etter et tåkete svar om «det er det som er så fint med tro, man velger selv om man vil tro og på hva. Og dessuten kan man ombestemme seg mange ganger», ble jeg stilt til veggs. «Mamma, tror du på gud?» Nei, jeg gjør jo ikke det. «Men, hvis du måtte tro på en da mamma, hvis du måtte velge en?» Jah...hva skal en si? Hvis jeg ikke tror det flyr en elefant i stua, blir det vanskelig for meg å fortelle deg hvilken farge den har. Ble svaret. Til mitt forsvar var det en litt sen tannpuss.

Det er utfordrende å oppdra barn til å velge tro selv. Ikke fortelle dem at religion er vrøvl eller at en gud er kulere enn den andre. Da kan det være veldig provoserende at andre voksne gjør sitt beste for å spenne bein på deg. Det kan ikke være lett å være religiøs uten å la det skinne igjennom heller, men hvordan kan vi forvente at barn skal forstå at de kan velge, når voksne mennesker skråsikkert forteller sin sannhet. Jeg har forklart mine barn forskjellen på å tro og vite. De ble et øyeblikk usikker på om læreren juger i alle fag... Kan de velge om 2+2=4, og om Madrid er hovedstad i Spania? Er det sant eller kan vi bestemme selv? Vi landa på at læreren forteller sannheten i de andre timene....



Bisperådet ga 19februar 2016 en veiledning til sine menigheter, som forteller hvordan de skal forholde seg i møtet med mennesker av annen tro. Essensen er at de gjerne vil møtes, men ikke bli med å leken hvis de andre skal bestemme.

https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/aktuelt/biskopene-veileder-om-religionsmotet-ved-kirkelige-handlinger/

De kan overvære andres bønn. De kan be sammen til hver sin gud. Men de vil ikke delta i bønn til andres guder. Det ligger helt klart en ærlighet og tydelighet i det. Noe de fleste kan forstå med «du skal ikke ha andre guder enn meg» i bakhodet fra barndommen.

Da blir det rart at «de fleste» har vanskelig for å forstå at ikke-troende mener det samme. Nå står jeg selvfølgelig fritt til å både overvære, se på og delta, men jeg er mer usikker på barna. Deres mulighet til å la være. Man kan snakke mye om at man kan velge å delta i skolegudstjenester. Gå på etter skoletid, ta en bolle og litt saft mens man snakker om Jesus. Hallovenn-arrangementer i kirken, innvitert gjennom skolen. Vennefest i menighetshuset. Hvor reellt er det valget? Barn vil være sammen med de andre barna. Vil du på tur med venner(gudstjeneste) eller vil du rydde på sfo(alterntivt opplegg)? Ofte foregår det samme på skolen, slik at muslimer (?!) ikke skal måtte gå i kirken, og slik at våre nye landsmenn skal få litt innføring i norske tradisjoner og tro. Vær så snill alle, ta den siste setningen inn. Som om man trenger kultur og er ny hvis man ikke vil i kirka. Wow. Det er så feil. På så mange plan på en gang.

Selv sier bisperådet:
«Mennesker av ulik tro kan tenne lys og sitte i stillhet sammen, og kanskje også be hver for seg, uten at noen av den grunn behøver å gå på akkord med sin tro og integritet. Men det er annerledes med en offentlig bønn formulert med ord i en liturgisk sammenheng. En slik bønn er noe mer enn bare å resitere en tekst. Den vil være rettet mot, og søke å opprette en relasjon med en guddom, og vil derfor være en form for gudsdyrkelse.»

Det er ikke lov å praktisere religion i skolen, men man kan visst gjemme det under knaggen kultur. Jeg er spent på hvordan skolen løser diskriminerings-aspektet ved å legge opp til praktisering av kultur som går på akkord med manges tro og integritet.

Kanskje handler det ikke så mye om oppmerksomhet, men mer om baller

Noen ganger lurer man på mer enn et tall. Ikke for det, et tall kan være utfordrende nok det, uansett hvor mye man googler og kan om solide kilder, men noen ganger er spørsmålet mer. Et avsnitt i en tankeprosess. I dag ramla avsnittene inn fra både ventet og uventet hold.

Sophie Elise har klaska små-trollene i hodet. Herlig. Sannsynligvis foreldrene også. Dobbelt-herlig. Jeg har alltid hatt en svakhet for kvinner som står på at man kan ha en trutemunn med meninger, helt uten doktorgrad foran. Som setter i gang debatt og tankeprosesser, både egne og andres, uten å ha gjort seg opp en konklusjon og ha dekket alle inn- og utganger på forhånd. Ironien i at mange av hennes motstandere, ikke trollene men de på +/- 40år, selv aldri ytrer et ekte ord om noe viktig eller kontroversielt i sosiale medier, er som en rosa elefant i rommet. Uansett hva man mener om Sophie Elise, burde man i det minste gi dama kred for å gjøre sitt for ytringsfriheten. Det er mer enn de fleste av oss andre kan påberope oss. Med mindre det handler om noe helt akseptert og forventet i stilen «nei til pels» og fakkeltog mot mobbing.

Jeg vil si at troll sprekker i dagslys og at man ikke skal bry seg om triste folk i kjellerstua til mor, men får det ikke helt til. Hvis jeg ikke bryr meg om hva folk sier til meg og om meg, så bryr jeg meg ikke om hva folk sier til meg og om meg. Punktum. Sånt gjelder på godt og vondt. Det finnes selvfølgelig grader her som alle andre steder, men jeg liker å være følsom og empatisk. Jeg har ikke lyst på murene det innebærer å «drite i hva andre sier om meg». Da blir det mer fristende å holde kjeft, også kalt enkleste utvei. Men vi trenger ytringsfriheten. Hvis alle som snakker dritt om rosabloggere, artikler av typen «ti grunner til å spise asparges» og kardashian-nyheter, selv hadde blitt med å sette dagsorden, ville den forandret seg. Den som ikke møter opp og bidrar, kan i grunn bare kneppe igjen brødhølet for min del.

Dette fikk meg til å ramle innom en anonym blogg, en ganske artig en. Gode poenger, mye humor og godt skrevet. Ærlig og direkte, akkurat som jeg liker det. Innleggene handlet om hverdagstingene man snakker med venninner om, men ikke akkurat roper om. Hysterisk og klamt, akkurt som de private samtalene. Jeg har vurdert det samme mange ganger, tilogmed startet en, før jeg la den brakk. Det ligger ganske høyt oppe på kleint-skalaen å dele innlegg man selv har skrevet anonymt. «Bra skrevet» eller «helt enig», pluss en link, der går i grunn grensa for meg. Mange som kjenner meg og måten jeg skriver på, ville raskt kjent meg igjen, og det gjør det om mulig enda mer kleint. Men det var ikke det det skurra. Jeg har blitt anbefalt å skrive anonymt mange ganger, men har ikke helt fått satt fingeren på hvorfor jeg ikke vil. Så jeg ringte kontroll-tårnet. Det er stas med ekko-kammer, men et kontrolltårn er nok hakket mer konstruktivt.
Jeg skal ikke si hva hun heter, men kan røpe at hun har fått et ganske hott fransk liksom-navn hjemme hos oss. Selvfølgelig kler hun et hott navn, heit som hun er, men tankene hennes er minst like hotte og kommer fra et kjølig hode. Hun burde hett kontrolltårn til etternavn. Og hatt saftige lønninger. Uansett; som bestilt setter hun fingeren akkurat der den skal være. Det er noe litt suspekt og feigt over å ikke stå for det man skriver. Det kan være vanskelig å ta noen på alvor, hvis saksorden blir satt av noen som ikke helt tar seg selv på alvor. Skal man skrive om farlige og virkelig betente tema, som utvilsomt setter liv og helse på spill, blir det en annen sak. Men la oss være ærlige her; det gjelder vel de færreste av oss.

Så da deler vi vel? Sant? Folka mine er veldig bra, jeg ser ingen grunn til at de skal gjemme seg. Vis det. Si noe høyt. La oss se mer enn solbriller og kvikklunch. Jeg elsker sol og sjokkis, jeg vil gjerne rulle i det på feeden hver dag.... men det er rom for mer. For andre ting. Det er rom for deg.

Gjennom vinduet

Gjennom vinduet ser jeg dere. Du ser ikke meg, men jeg ser deg. Jeg står her bak gardinene. Klar til å komme ut. Til dere. Men likevel ikke. Dere haster forbi. Vakre mennesker som gjør livets melodi så dyster og uforståelig.

Araer skal fly fritt og bjørnen skal være i skogen, men selv lever vi i fengsel. Ringet inn av mentale, fysiske og sosiale gjerder. Store og små mennesker. Tusen kan ikke, bør ikke, tør ikke. Skal, må og burde i overflod. Ved stadig å spare oss selv og andre, for ubehag og  forskjeller, gjør vi inngjerdingene våre mindre og mindre. Vi roper om bagateller, pusler gummibjørner og skroller nyheter som burde få oss til å gråte. Jeg vil skrike til stemmen sprekker. Holde meg hjemme. Trekke for gardinene. Jeg vil ikke se det, hvor vi har kommet. Orker ikke vite det.

De mener ikke vondt, de er bare så fulle av seg selv.

Vi mener ikke vondt, vi er bare numne.

Jeg mener ikke vondt, jeg er bare redd.

Jeg vet ikke hvordan, men vi må våkne. Komme oss ut av det, begynne å leve. Mitt forslag er å holde hender. Det kreves nok minst et lilla skjerf eller en misse-tittel i lomma å foreslå noe sånt. Høyt. Jeg har ikke det. Men jeg har to hender.

Jeg har to hender og ønsker at du skal holde den ene. Ikke fordi jeg holder din fra før, eller har et behov for å holde den, men fordi du vil. Jeg vil at du skal like meg. Se meg som den jeg er, og ta min hånd i din. Min hånd skal bety det samme tilbake. At jeg liker deg. Selv om du mangler en tann eller en hvit hest. Uansett om folk rundt, ser oss som et ujevnt selskap. Fordi jeg kjenner deg. Jeg ser deg, og liker deg. Den andre hånda, den vil jeg skal være min. Min hånd som gjør mine greier. Ting jeg liker, som også er meg. Den skal være snill mot meg og ta vare på meg.

Det føles rett. Det føles lett. Det føles som løsningen. Men jeg vet at noen holder hvem som helst i hånda for å slippe å være alene. At noen har den andre hånda rundt skaftet på en kniv. Brente damer skyr ild og kjenner ikke lukten av hverken kjærlighet eller svik, slik den burde lukte.

Vi deler en verden, men ikke virkelighet. Jeg forstod det da jeg sluttet å gå ut i mørket alene. Jeg forstod det da jeg oppdaget at jeg har faste begravelsesklær, men ikke har feiret bursdagen min på lenge. Jeg forstod det da jeg begynte å foretrekke mitt eget selskap framfor andres. Jeg forstod det da jeg så telefonnumre og koder henge klart på kjøleskapet. Klart for å gjemme seg. For å bli borte. Jeg har mistet flokken min, så du finner meg bak gardinene. Det trekker og det er trangt. Hånda mi er tom, men den henger fortsatt på. Den er din om du vil ha den.

 



 

 

 

Flaks for meg

Flaks for meg at jeg liker denne sangen, at den blir sunget av Bieber og at jeg kan snakke med barna mine mens jeg danser. Snakke om at det er stygt å mobbe. At til og med voksne gjør det. Snakke om at man skal oppføre seg som folk. At menneskene i skjermen er som dem, bare langt unna. Snakke om at man skal velge selv. At man skal gjøre det man elsker. Snakke om at man må øve. At man må kjempe. Snakke om at man feiler underveis. At de som aldri feiler som regel gjør ingenting. Snakke om at man kan leve drømmen. At man skal heie på dem som baner vei og gjør det.

Skulle tatt seg ut om jeg ikke brukte det for alt det er verdt. Skulle tatt seg ut om barna våre ikke turte å følge sine drømmer. Utvikle sine talenter. Satse og vinne. Fordi vi er for små inni og for store utenpå.

Snart skal vi snakke om Sophie Elise.

 


 

 

 

Når skal vi andre eie litt av ansvaret?

Bloggerne får det. Motebladene får det. Reklamer og slankemidler. Ansvaret for at tenåringer blir usikre på egen kropp og går til det ekstreme for å forandre hvordan de ser ut. Men hva med alle oss andre? Den personlige treneren som overbevisende forteller at du føler deg bedre nå. «Bare se deg selv i speilet!» Venninna som føler seg så bra fordi hun fikk stappet seg inn i olabuksa hun brukte før hun fikk barn. Hun får ikke brukt den siden «sjefene av god smak» sa den var fin for to år siden, men hun får den på. Vi skylder til og med på gutta. Hvis mannen i ditt liv skal finne deg, må du jo se fantastisk ut. Skal du beholde mannen din, bør du jo sørge for å se bra ut.(Som om noen vil ha en mann som velger dame etter buksa og øyenskyggen.) Frisøren sier du vil føle deg bedre etter at de har tryllet litt. Hvis du i en eller annen villfarelse trodde du følte deg bra i utgangspunktet, skjønner du fort at du ikke hadde noen grunn til det. I barns øyne drikker verdens vakreste mamma nutrilett til middag. Verdens smarteste mamma finner ingenting å ha på seg og må farge håret før hun kan gå ut.

Det verste er at det har blitt sant for oss. Vi føler oss bedre når vi forandrer oss.

Når skal vi andre eie litt av ansvaret?

For hva det er verdt; Jeg ville aldri beskrevet min beste venninne med hva hun har på seg eller hvordan hun ser ut. Karakterer og vekt. Utdannelse, jobb og tittel. Hvor gammel, smart eller sporty hun er. Jeg ville sagt hun er fantastisk. Morsom å henge med og at hun er til å stole på. At hun elsker elefanter og katter. At vi pleier å skravle hele natten på telefonen. Hva trodde du egentlig?

Heart
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


 

Julegrøt og gud i barnetimen for de minste

Tenk om grøten i avisa ikke er en storm i gløgg. Ikke handler om nisseluer eller flyktninger. Omvendt snillisme eller muslimer i kirka. At oss og dem ikke har medlemmene en først tror. Tenk om debattene rundt hijab og gudstjeneste i skolen, er den samme. At den store frykten for mange er hvordan skolen freidig bader barna våre i religion. Nå er det oss og dem. I disse dager lærer man ikke om Jesus og Buddha, man synger salmer og sier trosbekjennelsen.
Kristendommen blir ofte presentert som ufarlig, og gudstjenestene som noe man «ikke tar skade av». Forventer man at barn som ikke er gamle nok til å kunne gangetabellen og forstå ironi, skal forstå at bibelen er biledlig fortalt? At de skal forstå symbolikken? Før dobbeltkonsonantene og før de kjenner igjen skoa til nissen? Forstå at man kan velge å tro, og at tro ikke er viten?
Mange syns det problematisk (på sitt beste) at barna deres får presentert en autoritetsfigur de selv ikke har noen tillit til. En voksen, en prest, som på ingen måte informerer, men forteller sin sannhet med overbevisning. En sannhet foreldrene anser som løgn. Et lite sjarmerende eventyr om å være født i synd. Om at det finnes bare en gud og en rett tro. Barn blir oppfordret til å be når noe er vanskelig, framfor å søke råd hos noen de har nær. I religion er det viktigere å tro enn å vite. Mange syns dette er problematisk (på sitt beste). For mange er likeverd, ærlighet, evnen til å søke hjelp og kunnskap, så sterke verdier at de ikke vil ha religion i livet sitt. For mange er det en selvfølge at kvinner har de samme friheter som menn. At aleneforeldre fortjener den samme respekten som gifte. At homofile har de samme rettighetene som hetrofile. Mange ønsker å beskytte barn mot voksne troende som forteller at dette ikke er stuerent i deres livssyn. Beskytte barn mot religiøse symboler som deler i oss og dem. Bedre og dårligere. Dette er også et livssyn. Et verdisett som skal respekteres i skolen. Jeg har vondt for å forstå at dette skal være så unikt, spesielt når det er flettet godt inn i både læreverk og lovverk. Religioner har ikke patent på hva som er viktig og hva som ikke er det, hva som er rett og hva som er galt.
Debatten om religion i skolen er tydeligst rundt jul, men for mange lever den hele året. Rundt påskelunsjen i barnehagen og rundt halloween. Eller hallovenn (halloween arrangert i kirken) som mange barn får invitasjon til gjennom barnehagen. De større barna blir bedt med på aktivitetsklubb etter skolen. Barn syns det er greit å synge et par salmer for saft og vafler. Jammen hadde ikke læreren delt ut innvitasjon til skattejakt i kirken også. Barna blir bedt med på overnatting i kirken med boller og brus. Står det så dårlig til med rekrutteringen i kirken at de må sende reklame gjennom skolen og bestikke barn? Og ta seg saftig betalt? Hvorfor er det bare kirken som tar seg disse frihetene? Hva med ateistenes bordtennisklubb? Lesestund i moskeen? Tale i tunger før tur i skogen? Fotball og spøkelser? Mulighetene er endeløse. Selvfølgelig kan man si nei, men i blant kan man lure litt på hvor reellt dette valget er. Barna vil være sammen med vennene sine og foreldrene vil la dem være det. Klarer man å snike seg utenom de store religionsutskeielsene resten av året, er det uansett full stopp i desember. Skolene sørger samvittighetsfullt for at elevene kommer seg i kirken til jul og klarer dette ved å arrangere noe de kaller «alternativt opplegg» for de som er vrange. Erfaring tilsier at «alternativt opplegg» kan være så mangt, og muntlig omtales det ofte som «et alternativ for muslimene som ikke kan gå i kirken». Et år kunne det like gjerne blitt kalt «rydde på sfo», et år «det samme som i kirken, men ikke inne i kirkebygget» og et år «lære litt om norske juletradisjoner for det har innvandrerne godt av». I den grad mine bakgrunn, overbevisning og motivasjon opptar noen; praktisering av religion er problemet, type bygg er helt uten betydning. Jeg har ikke noe til overs for barnearbeid og vil si meg godt fornøyd med juletradisjonene våre. Vi har ikke vandret noe sted og det finnes ingen riktig gud i våre øyne. Alternativt opplegg. I år slipper vi velge siden presten like gjerne kommer til skolen. Det gjør han faktisk også på 17.mai. Godt han ikke er yoghurt, da hadde han fått beskjed om å nytes hjemme.
For noen handler julefeiringen i skolen mest om tid. Stjålet tid. Det øves julesanger og det bakes pepperkaker. Barna går lucia og spiser grøt. Lager julelenker og går nissemarsj. Det er juleavslutning for klassen og juleavslutning for skolen. Juleavslutning med foreldre og juleavslutning uten. Hver mandag er det godt forberedte adventsstunder med innøvet underholdning. Alle forstår at det tar mer enn et friminutt å få 30 halvtamme 7-åringer til å lære 4 vers av «tenn lys» og framføre juleskuespillet. Bare det å dem fra klasserommet til gymsalen ser ut til å være et tidkrevende kunststykke. Kjevle pepperkakedeig og surre dem inn i glitter før toget. Mengder av tid. Mengder av tid hvert år. Hvis man også tar med i regnestykket at barna lærer det samme om de samme religionene hvert år blir tidsforbruket overveldende. Sammenligner man timeantallet brukt på religion i forhold til samfunnsfag, naturfag og geografi til sammen, blir fokuset skremmende. Tenk om skolen kunne gjøre det den er ment for. Tenk om barna kunne lære på skolen, hos folk med lærerutdanning, også kunne vi bake pepperkaker og dra i kirken hjemme hvis vi gidder. Tenk om elevene bare kunne være elever på skolen. Tenk om lærerne bare kunne være lærere på skolen. Tenk så gode nasjonale prøver og pisa-resultater vi kunne hatt. Tenk om vi kunne slippe å fjerne fotosyntesen for å slanke pensum. Tenk så lite lekser og så mye familiekos vi kunne hatt. Jeg tror nemlig vi allerede har superlærere og smarte barn, hvis de bare får lov. Jeg tror faktisk også at foreldre evner å formidle sine verdier og livssyn til barna selv, hvis de får lov. Kanskje vi til og med hadde satt pris på det.
Jeg forstår det kan være vanskelig å være rektor og lærer i juletiden. Alle disse skillene mellom å lære bort og praktisere. Kanskje det er like greit at de bruker tiden på å tulle med jula framfor å ha seksualundervisning og holocaust på timeplanen.

Fordi det deles om selvmord...

Fordi det deles ord på facebook. Ord om selvmord. Fordi man leser ord med forskjellige øyne. Fordi man sluser ord man har lest før. Fordi man unngår ubehag. Fordi dette er viktig. Fordi det hvert minutt er noen som tar selvmord et sted i verden. Fordi det kan være vanskelig å forstå og minst like vanskelig å forklare. Fordi depresjon kan være en årsak:

"You don't think in depression that you've put on a gray veil and are seeing the world through the haze of a bad mood. You think that the veil has been taken away, the veil of happiness, and that now you're seeing truly."

Fordi depresjon er en sykdom. Fordi sykdom kan ramme alle. Fordi det rammer både deg og meg, direkte, indirekte eller begge deler. Fordi vi må ta vare på oss selv. Fordi vi må ta vare på hverandre. Fordi man faktisk kan gjøre en forskjell.

-å være deprimert er ikke å være veldig trist når noe veldig trist har skjedd. Å være deprimert er å være veldig trist når alt går bra...

 

http://www.ted.com/talks/kevin_breel_confessions_of_a_depressed_comic 


 

 

 

 

 

Ser det ikke...

Jeg vet ikke hva du ser, jeg ser det ikke. Jeg vet ikke hva du hører, jeg hører det ikke. Jeg vet ikke hva som skjer, her skjer det ikke.

Tror jeg.

Det er så mange bilder, jeg ser det ikke. Det er så mye lyd, jeg hører det ikke. Det er så mye som skjer, her skjer det ikke.

Men jeg tror deg.

Jeg vet ikke hva du vil se, jeg vet ikke hva du vil høre, jeg vet ikke hva du vil skal skje.

Tror jeg.

Men jeg tror deg.

Jeg vet hva jeg ser, jeg ser det. Jeg vet hva jeg hører, jeg hører det. Jeg vet hva som skjer, her skjer det.

Hva om vi lukker øynene, det er så mye støy. Hva om vi skrur av lyden, det er så mye støy. Hva om vi glemmer hva som skjer, det er så mye støy.

Altfor mye støy.

Overalt.

Hele tiden.

Jeg ser det også. Hører det også. Det skjer her også.

Hva om vi bare henger her.

Uten.

Sammen.

 





Kjedebrev

Jeg har blitt bedt om å skrive tre positive ting om dagen, i tre dager. Det er alltid hyggelig å bli bedt med på greier, selv om jeg har en barnslig vegring mot alt som ligner kjedebrev (til og med de som lovte lykke og hadde frimerker på). Men jeg liker adjektivhistorier og de fortellingene man skrev tre linjer på hver, før man sendte videre. Hvor blir det av dem?

3 positive ting... jeg har ting? selv om det heldigvis ble færre ting etter å ha fylt en container i helga(litt flau der, men det er bare sunt?) Jeg har 3 jeg kan skryte av? jeg har sånne fra barna? sånne folk hæsjtægger med hverdagslykke? jeg har sånne man kan le av? jeg har hemmelige? Jeg kan tagge tre? Det hadde kanskje vært like kult, tagge tre som gjør denne dagen bra? Men jeg går for de tre store;

I dag er jeg glad for at jeg har et hode som stort sett funker, og jeg er glad for at jeg har en kropp som stort sett henger med. Mest glad er jeg for at jeg har et hjerte fullt av folk og dyr som stort sett aktiviserer de to første.

Men ikke alltid. Noen ganger er jeg sur, sint og lei meg. Sur på hodet som ikke virker og kroppen som ikke følger planen. Sint på hjertet og lei meg for at det ikke luker skikkelig. Men "stort sett" holder i lange baner. Jeg vil si "stort sett" er skikkelig bra faktisk? Og når vi snakker om "stort sett" og "skikkelig bra"...jeg trenger ikke verve 3 til å skrive positive ting. Hvis folk "stort sett" ikke skriver 3 negative ting på statusen sin hver dag, så er vel det "skikkelig bra"?

Det blir vel som med dette berømmelige halvfulle og halvtomme glasset, himla kjedelig med de som alltid ser det samme glasset. Uansett hvilket glass de ser. Men hvis vi kan la være å drikke andres vannglass er mye gjort tenker jeg. Det er jo strengt tatt bare et glass vann.





(et brev, helt på ekte)

Dagens hjertesukk...

Barn som er aktive skal være roligere, barn som er rolige skal være mer aktive, barn som jobber godt alene skal delta mer muntlig, barn som snakker for mye skal være stille i timen, barn som er flinke i matte skal ha utfordringer, barn som sliter i matte skal øve mer og barn som sikkert kan mer underyter. Barn som scorer på fotballbanen bør sentre og la andre slippe til, barn som sentrer bør tørre å skyte selv, barn som blir glade for å vinne bør ikke rulle seg i det og barn som taper skal forstå at sånn er livet.
Barn skal stå opp for seg selv, men ikke ta igjen. De skal være seg selv, men oppføre seg pent. De skal ha fantasi, men ikke finne på ting. Være modige men forsiktige. De skal være litt bedre enn de andre, men ikke vise det. De skal være trygge på egen kropp, men både veie og spise riktig. Helt naturlig kle av seg i garderoben, men ikke vifte med kroppsdelene andre steder. Være friluftsmennesker og sporty i helger og hver ettermiddag, men uthvilt og klare på skolen hver morgen.
Alt dette mens de hver dag "på jobben" får nye oppgaver de aldri har sett før og forholder seg til veldig mange mennesker hvor alle er i konstant forandring.

Jeg bare lurer; hvem vet hvor langt unna smertegrensa disse barna våre er? Hvorfor er ingenting bare bra og bra nok? Hvorfor kan de ikke bare få være den de er og føle det de føler? Må de gjøre alt, kunne alt og være overalt? Hvorfor skal de "bli" noe når de blir store, holder det ikke med større? Hva er feil med de nå? Når glemte vi at forskjeller er det som gir oss muligheten til å utvikle både oss selv og samfunnet vi lever i? Hvor sannsynlig er det at alle disse barna som nå skal klemmes inn i samme "perfekte" form blir unike, kreative, omsorgsfulle, modige, selvstendige, empatiske og tilfreds med seg selv når de vipper 18år? Hva er sannsynligheten for at de tør å feile, tør å satse, tør å si nei, tør å si ja? Jeg tipper de blir passe. Passe kreative og passe modige. Passe selvstendige og passe tilfredse. Før de blir stressa karrieremammaer, late på nav eller et tall i psykiatrien. Hvor i all verden er vi på vei og hva pokker er planen? Jeg bare lurer...










Hjertesukket mitt ble delt vanvittige 11.000 ganger på facebook, overrasket og stolt :)


http://www.eub.no/nyheter/tanker-om-forventninger-gar-norge-rundt

 

#barn #oppdragelse #hverdag #mamma #skole

Doodle it?

Er du en av de som lar seg provosere når butikkene selger ti doruller for 20 kroner og kjører tilbud på 40 doruller for 100 kroner? Jeg ergrer meg grønn av sånt. Ikke over doruller nødvendigvis, men av lureri.

I dag ( IGJEN!) leste jeg en finn-annonse på doodler. Hele konseptet får det til å ryke ut av ørene på meg, og jeg har ikke penga mine på noen av de involverte engang. La meg forklare hvorfor:

For de som ikke er helt med på hunderaser; en doodle er blanding av puddel og noe annet, i denne annonsen labrador. Her er første sporet på at dette er lureri, det er en blandingshund som er kamuflert som en rasehund. Jeg vet ikke hvor mange jeg har møtt på min vei som tror doodle er en rase. Mer et resultat av slu markedsføring, enn folks kunnskapsløshet. En doodle er en blandingshund. Du kan kalle det bastard eller fortauskjærlighet etter eget ønske, men det er fortsatt en blandingshund.

Personlig har jeg ingenting i mot blandingshunder, det er (planlagt) oppdrett av blandingshunder jeg ikke forstår. Mange er av den oppfatning at blandingshunder er friskere enn rasehunder, fordi man da på magisk vis «utjevner» negative sider ved en rases humør eller helse. Det høres jo klokt ut det, men nå har det seg sånn at hvis min mor har verdens søteste nese og min far har et grev, så får ikke jeg nødvendigvis min mors søte eller noe midt på. Jeg kan like fint ende opp med et grev. Blandingsavl betyr altså ikke at man utjevner/utrydder problemene til mor eller far. Hvis mor er bærer av...tja...migrene og far har vært sengevæter, kan det lett bety at jeg ligger i senga med vondt i hodet og tisser på meg til stadighet ;)

Det er her gode oppdrettere kommer inn. De sitter ikke med en venninne over kjøkkenbordet og tenker at «du, så artig det hadde vært om hundene våre fikk valper sammen, også kan vi dele penga?» Godkjente rasekull har vært igjennom et nåløye. Du kan si hva du vil om utstillinger, jeg er ikke verdens største fan selv, men at en gal/syk hund kommer seg igjennom den ene utstillinga etter den andre, har jeg vondt for å tro. Med tannskjekker, håndtering, ørten andre hunder og tjukt av folk? Det tilhører nok sjeldenheten å skli gjennom der, hvis hunden din ikke er tam. Alt tilsier at dette er mennesker som trener en del med hundene sine for å få de opp og fram. I tillegg til utstillinger og treninger, er hundene øyelyst, røntgetog sjekket mer enn de fleste to-beinte før de går hen og parrer seg. Hvorfor gjør de dette? Jo, for at DU skal få en god hund. For at de skal kunne fortsette oppdrettet sitt. Fordi de har en dyp og inderlig kjærlighet for sin rase. Den kunnskapen mange oppdrettere sitter på i forhold til helse og genetikk er på grensen til komisk, men jeg elsker det! Man vil ikke parre to bærere av noe, det skulle tatt seg ut. Kjøpsloven er nemlig i aller høyeste grad med på leken. Hvis man et øyeblikk tar innover seg hva dette koster av penger kan man bli ganske svimmel. Alle vet at veterinærer og tannleger konkurrerer om de mest horrible prisene. Utstillinger med reise, pelsklipp, overnattinger, påmeldinger osv kommer vel sjelden gratis det heller. Valpen du henter deg er med andre ord et resultat av knallhard jobbing og mye penger nedlagt over lang tid. Selvfølgelig må man betale for valpen.

Jeg skjønner at puddeloppdrettere går av skaftet når doodle-oppdrettere våger å selge sine blandingsvalper dyrere enn den renrasa valpen som ble far/mor til kullet. Noen selger faktisk både renrasa pudler til 8tusen OG doodler til 15tusen. Hvorfor? Og hvordan kan dette være mulig?

Doodlene selges dyrt og «med stamtavle». Alt tilsier at dette er en rasehund? Rase-navn, høy pris og stamtavle. Jeg lurer på hva som står i den stamtavla? Mor heter Frida og far heter Frodo? På en rasehund er stamtavlene godkjente og registrerte gjennom lang tid av NKK, og der ligger både slektstreet og helse-info på alle involverte. Dokumentert. Jeg kan godt lage en stamtavle på min pc. Helt selv. For kattungene som venninna mi fikk da stallkatten hadde en frier? Men det spørs vel om folk vil tro på det eller betale i dyre dommer for det. Kan ha noe med markedsføringen min å gjøre....

Hvordan kan en puddel være glimrende å blande med alt, men ikke god nok alene? Hvis folk vil ha en hund med puddelens humør, dens egenskaper og dens røytefrie pels...hvorfor da ikke kjøpe seg en puddel? Det ville jo være det logiske valget å ta? Billigste også tydeligvis.

Men lureriet slutter dessverre ikke med det, disse hundene er faktisk «lettstelte, røytefrie, allergivennlige og trenger bare klipp ca en gang i året». Okei, really??

Hvis man noen gang har snakket med en hundefrisør om doodler, så vet man at mange av disse hundene må skrelles på denne årlige klippen sin. Skrell som i at frisøren bruker det skjæret i maskina si de ellers vanligvis bruker i ansiktet på pudler. De stakkars hundene har så mange knuter i pelsen som filtrer seg, at hunden har problemer med å bevege seg skikkelig. Knuter som går fra bein til buk gjør ofte det. Nå sier det seg vel egentlig selv; blanding av labradorens røytepels med underull, og puddelens røytefrie ull-pels. Det kan jo virkelig ikke bli "lettstelt"? Doodle-eierene har sjelden hørt om «kladde-perioden» til puddelen før de møter en hundefrisør. Er det rart det går galt? Glemmer de at det er en puddel inni der? "Men puddelpels skarr`em ha?» Resultatet er at man får en «nakenhund» og en skinnfell. For ikke å snakke om en knust eier. Med verdens svarteste samvittighet og en god porsjon fortvilelse over hvordan de skal klare pelsstellet framover. De er nesten like knust som alle de eierene som må omplassere sin lenge ønskede bestevenn, fordi den ikke var riktig så røytefri som lovet. Eller allergivennlig.

Disse oppdretterene fortjener en skikkelig skrape. De legger opp til at hund og eier skal mislykkes, mens de ler hele veien til banken.

For å lure meg skal det heldigvis en hel del mer til enn en kongefamilie og villedende reklame. Det kunne ikke falle meg inn å kjøpe hund av en oppdretter som stolt legger ut at de har hatt 15 kull på 8 uker. Som skriver at en 8 ukers valp kan gå rett fra valpekasse og hunde-mamma, til å stå i bur 8 timer alene mens du er på jobb. Jeg bruker både bur til hund, har hatt unger i lekegrind og drar på jobb, misforstå meg rett ;)

Mitt stalltips til de som skal kjøpe seg doodle, eller hva som helst annet viktig for den saks skyld; google først? Ikke bare etter annonser, bilder og priser, men også under omplassering, problemer folk har, snakk med en hundefrisør, sett deg inn i de to rasene. Mannen bak blandingen angrer, og det forstår jeg:

http://www.globalanimal.org/2010/12/02/man-who-created-labradoodles-regrets-the-cross-breed/25768/


Sist men absolutt ikke minst; hvis du vil ha en puddel, så vær tøff nok til å kjøpe hele puddelen da! Og hvis du vil ha labrador, men ikke vil ha røytehund, jah...da vil du vel egentlig ikke ha labrador da? Både puddel og labrador, schnauzer og golden(osv i all evighet) er gode nok hunder som de er! Velg en! Makan...





 

#hund #dyr #puddel #blogg

Langt fra første runde...

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslo-barnehager-foreldre-ikke-lag-matpakker-med-yoghurt-og-boller/a/23398441/

Dette er langt i fra nytt og langt i fra første gangen jeg har meninger om, men nå må det da hærenfløttemeg være nok! Her har man som forelder ikke bare klart å klemme ut barnet, men fått det helt til barnehagealder. Man har møtt i foreldremøter og betalt for barnepass, levert barn til kjernetiden med sekken full av klær etter vær, solkrem, skiftetøy, ski og gudvethva...og matpakke.
Hvis kommunefolket og barnehagen kan påberope seg å ha gjort det samme for mitt barn kan vi diskutere matpakkas innhold, samt hvem som betaler barnebursdagen neste gang og hvem som smører ski før kl 07.00.
Er vi foreldre så udugelige og virker våre barns oppvekst så tilfeldig at vi trenger barnehagepersonalet og kontorrotter til å godkjenne matpakka? Det eneste jeg har sett at "de lærde" (altså ikke barnehagetantene eller andre matspekulanter) er enige om, er at ingen trenger daglige rasjoner av godis og brus, og alt med måte. Hvordan kan noen tro at det finnes en oppskrift på hva som er sunt og bra for alle barn og hvor annerledes har man tenkt til å gjøre de som feks er allergiske eller vegetarianere?

Jeg håper (og forventer!) at det er satt av enorme summer til å behandle en hel generasjon med spiseforstyrrelser om noen år. Vi lever i en verden hvor det er flere ungdommer som legger ut halvnakne bilder av seg selv på nett og lever på diett, enn det er ungdommer som spiser når de er sultne og lar være når de er mette. Barn kommer til verden perfekte og forskjellige, hvor tidlig skal vi dytte de ut i dette kropps- og mat hysteriet?
Ser jeg en plakat til med "grønn og rød" mat vet jeg ikke hva jeg gjør...makan til tøv og "first world problems"! Stakkars barn, stakkars foreldre og stakkars barnehageansatte som må følge dette opp....

 


#barn #kosthold #matpakke #familie #blogg #mamma 

Rasediskriminering?

Ser mange har linket om nkks uttalelse om raseforbudet:

http://www.dagbladet.no/2013/07/15/nyheter/hundeangrep/innenriks/hundehold/28215033/

-artikkelen får meg til å lure på om det går konkurranse i å skrive tynnest mulig i avisen om dagen? Er det sommervikarer på vakt eller ferierer folk i arbeidstiden? :/

Jeg leste uttalelsen til nkk i sin helhet og der stod det mye:
http://web2.nkk.no/wp-content/uploads/2013/07/Hundeloven-Erfaringsrapport-fra-Norsk-Kennel-Klub.pdf


Før jeg får meg til å mene noe som helst ang raseforbudet, så er det en ting som får meg til å undres;

Stopp rasediskrimineringen! Står det på plakater rundt om i sosiale media.

Nkk skriver gjentatte ganger i sin uttalelse om at hunder blir «dømt utifra utseende», om hvor uriktig dette er, og at det er adferden som bør vurderes.

Det var dette med høna og egget igjen da...

Jeg tror de aller fleste hunde-folk er enige om at forskjellige raser har forskjellig gemytt, forskjellige spesialiteter og særegenheter. Noen hunder er kjent for å være gal etter fugl, noen er aktive og andre er kjent for å vokte gårdsplassen. På godt og vondt. Vi opererer med fellesbetegnelser som jakthunder, trekkhunder, selskapshunder, miniatyrhunder osv. Ikke fordi de er av samme rase, men fordi de har en del egenskaper, dermed ofte også utseende, som indikerer at de har noe til felles.

Når pitbull-lignende hunder er forbudt, betyr vel strengt tatt ikke det at den har et utseende som er forbudt? «Det trynet vil jeg helst slippe å se»? På min planet betyr det at hunder av denne rasen, og blandinger av den,altså de som «ser sånn ut», ikke ulikt feks trekkhunder, har noe til felles, og som ikke er ønsket i Norge. Hvilket da blir denne adferden som alle roper om at skal telle mer enn utseende.

Dette har aldri handlet om «trynefaktor». At så mange henger seg opp i «diskriminering» og «dømt på utseende» fordummer en debatt som egentlig kunne vært både spennende og fruktbar. Både for pitbullen og i forhold til å begrense bittskader.

Det er ingen menneskerett å få ha kjæledyr eller kunne velge det fritt. Jeg har venner som ønsker seg ekorn, serval, amstaff, kornsnok osv. Amstaffen er utvilsomt den som er lettest å erstatte med «noe lignende», hunder er lov og de finnes i overflod. Hvilket gjør at jeg stiller meg spørsmålet; hvorfor amstaff? Hva er så spesielt med amstaff som gjør at andre raser ikke er gode erstatninger? Hvem vil ha amstaff, og hva skal de bruke hunden til? Håper det er andre grunner enn «urettferdig» og «utseende», det ville jo vært for ironisk ;)



#blogg #dyr #hund

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » Mars 2017 » Mai 2016
tanketog

tanketog

40, Ullensaker

-noen tanker er viktige, andre tanker er artige, men de fleste er bare tanketog. Her samler jeg mine skriverier fra diverse blogger, notatblokker og en overfylt pc. Noen tog maler jeg røde og store. Andre igjen er små og grå, og finnes bare i mitt hode. Heldigvis. Velkommen inn :) Følg gjerne bloggen på facebook; https://www.facebook.com/Tanketog-320742011413733/?ref=aymt_homepage_panel

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits